I strømmen av bilder er det ofte det dramatiske, spesielle, spektakulære eller sære som møter oss. Det er ikke fotografen Oddvar Paulsens ærend. I serien som nå vises i Fotohuset er det ikke dramaet eller ulykken, det eksepsjonelle eller merkelige som er i fokus. Umiddelbart kan det minne om bilder av fattige mennesker fra andre land, men dette er det ikke grunnlag for i bildene, det er resultat av gammel vane og hvordan våre fordommer gjerne reproduseres i møte med ikke-vestlige motiver.
11 fotografier i svart og hvitt , i samme liggende format, tatt på samme måte. Et ansikt foran, og et annet bak. De fleste ser rett på fotografen, men alle må ha vært klar over at de blir tatt bilde av. Tre av bildene har mennesker på grensen til alderdommen som motiv, mens resten er barn på grensen til ungdom. På hver sin måte er de på grensen til makt og innflytelse. De unge på vei inn i voksenlivet, de eldre på vei ut av voksenheten og inn på alderdommens sidelinje. Til tross for den samme måte å organisere motivet på, gjør komposisjon og lys at de oppleves som varierte og spennende.
I fotografiet er det en diskusjon om i hvor stor grad det er å utnytte et menneske, når man tar bilde av det. I disse bildene er det ikke en problemstilling. Menneskene ser med tydelige og selvbevisste blikk på fotografen. Ingenting er gjort for å dramatisere eller iscenesette situasjonen. Dette er ikke fotografier tatt uten at personene er oppmerksomme på at de betraktes, men de poserer heller ikke. De har ingen frykt, eller overdreven respekt for fotografen, men de er ikke irriterte eller føler seg invadert. Det hviler en ro over bildene som synker inn i betrakteren, og får oss til å føle at vi deler et lite, flyktig øyeblikk. Blikket til de som er fotografert hviler på fotografen og på oss, på samme måte hviler vårt blikk på fotografiene. Det er som om fotografen oversetter blikkene og danner et møte på like fot. Vi betrakter, men vi betraktes også. Vi møter den annens ansikt.
Utstillingen er enkelt og nennsomt montert . Bildene er montert enkeltvis eller to eller tre sammen, det gir en rolig rytme som inviterer til ettertanke. En gjenkjennelse av det menneskelige, sårbare, og kraften i blikket.