**Av Bjørn Eidsvåg og Olaug Nilssen
Regi: Harry Guttormsen
Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen
Musikalsk ledelse: Per Elias Drabløs
I rollene: Raylee, Even Rasmussen, Agnes Kittelsen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Silje Rom Hafnor, Anne Ma Usterud, Ole Geir Feste, Bjøro Hildebrandt, William Otto Iversen og flere.
Kilden/Agder Teater i Fjæreheia**
Musikalen «Skyfri himmel» kan nesten ikke sees på noen annen måte enn som et sterkt vitnesbyrd om det sentrale kristne begrepet «nåde». Slik må det bli når utgangspunktet er Bjørn Eidsvågs sanger. Med glimt i øyet synges det Kyrre Eliasson i «Bakerste benk», men likevel lyder bønneropet sterkt: Kyrie Eleison — Herre forbarme deg, gjennom hele musikalen.
Bjørn Eidsvåg skryter av "Skyfri himmel" i Fjæreheia
Forkynnere av Bjørn Eidsvågs støpning har bidratt sterkt til at den strenge og fordømmende pietismen er kommet på vikende front også her på Sørlandet, bortsett fra i leserbrev i Fædrelandsvennen. «Gud er blitt snillere» har en forskergruppe på UiA konkludert med. Olaug Nilssen har, rundt Eidsvågs sanger, vevd en historie om ei ung jente, Anna, som går til grunne tidlig i livet etter en oppvekst med livsfornektelse, religiøst motivert avstraffelse, trangsyn og vrangsyn, og ikke minst grusomme svik av både foreldre, venner og kjærester. Handlingen ligger tett opp til den i Reidun Nortvedts roman «Søndag» fra 1992 og filmen «Søndagsengler» fra 1996.
Even Rasmussen er både forførerisk og demonisk som bedehuspredikant. Agnes Kittelsen er utsøkt underkuet som hans stort sett fortvilede hustru, og Charlotte «Raylee» Kristiansen gjør den ulykkelige datter med overbevisende kraft. Resten av ensemblet står i stil og, uten forkleinelse for andre, må nevnes William Otto Iversen og Bjøro Hildebrandt for flotte sangprestasjoner. En «vennegjeng» og ikke minst Trial-klubbens medvirkning skaper miljøet i den ellers så trange bygda som skildres under den knugende granittveggen. Et solid band befinner seg diskret bak korset, nydelig til stede slik det skal være på bedehuset. Lys og lyd er topp, scenebildet vakkert og sterkt, en rekke detaljer i regien understreker lenge det humoristiske, karikaturen av det pietistiske, men så får alvoret overtak og det blir dramatisk og tragisk.
De siste 20 minuttene er litt for lange. Her tilsløres budskapet, men kan hende er det tilsiktet for ikke å ende med en A4-løsning på livets og troens vanskelige mysterium. Bjørn Eidsvåg vil trolig med tiden bli anerkjent som en av de fremste bærere av det kristne evangelium i Norge de siste 40 år. At Kilden og Agder Teater lar dette slippe til vil være stort for mange, vanskelig for noen, og et tankekors for andre. Som forestilling i Fjæreheia har dette appell, mest for dem som kjenner til hva et bedehus er, og ikke minst for de tusener som fascineres av Eidsvågs sanger og tekster. Tross en regnfull dag og en trøstesløs værmelding var det opphold den første timen av premieren. De gamle på bedehuset ville sagt deg slik: Det var en styrelse!