Forfatter: Halvor Fjermeros
Sjanger: Biografi
Forlag: Portal Forlag
Sommeren 2013 ble Halvor Fjermeros invitert til å skrive en biografi om Nicolai Wergeland. Nå foreligger boka. Den er på 200 sider og det ligger et enormt arbeid bak den. Fjermeros har bakgrunn som vernepleier, lang fartstid både som kulturredaktør og kulturjournalist og har utgitt flere bøker om ulike historiske emner. Innen historiefaget, kirkehistorien, og litteraturhistorien som i denne sammenheng er relevante, er han selvlært. Derfor er det på mange måter et imponerende arbeid han her presenterer.
Men han burde hatt mer tid. Boka er preget av hastverk, ikke når det gjelder kildegransking og kunnskap om emnet, men i utformingen. Det omfattende stoffet virker ufordøyd. Han bruker mengder av kilder og siterer flittig fra dem med henvisninger. Men han er bundet av disse kildene og våger i for liten grad å hengi seg til det faget han kan aller best: Journalistikken. Først utover i andre halvdel av boka opplever jeg at Fjermeros glimter til som den dyktige og inspirerte skribenten han er. Kapitlet «Klassereisens smerte og parvenyens egenskaper» har mye av dette overskuddet, enda mer kommer det frem i kapitlet om forholdet mellom far og sønn (146). Her slipper fortelleren seg løs og det blir som en befrielse.
Stundom virker det også som om Fjermeros har påtatt seg å skrive et «forsvarsskrift» som tegner et annet bilde av Nicolai Wergeland enn grunnlovsjubileet ellers har gitt. Det blir nesten litt krampaktig noen ganger, og også i denne saken savner jeg en vilje til å la stoffet tale for seg selv. Alt for ofte blir det påpekt hvor feil de har tatt, de som har fremstilt ham som kverulanten på Eidsvoll og danske-hateren.
Forlaget burde tatt tid språkvasking. Her er både kommafeil, feil bruk av eiendomspronomen, ord som er blitt igjen når setninger er kastet om. Og så er det en uskikk å bruke fornavn på historiske skikkelser. Nicolai og Isaac leser jeg om og syns det er uærbødig.