Rammeforteljinga i Det dyrebare begynner ein tåkete sommarkveld i 2008, i ein sveitservilla eit par timars køyring sør for Oslo, og sluttar på 1. nyttårsdag i 2011. Retrospektivt får vi glimt tilbake til 2. verdskrig. Sommarkvelden i 2008 tvingar dottera Siri gjennom ei storslegen feiring av 75-årsdagen til mora, Jenny Brodal. Ho er full – etter å ha gått i 20 år utan å smake ein drope alkohol. Same natta blir Mille, ein 19-åring som Siri har engasjert som barnevakt for barna sine, Alma og Liv, sporlaust borte. Ein annan tragedie spøker også i bakgrunnen: veslebroren til Siri, Syver, druknar i eit tjern når dei båe er små. Siri skulle passe veslebroren, og Jenny har aldri kunna tilgje at storesøster ikkje passa godt nok på guten. Siris ektemann, Jon, er utru – og har, etter to kritikarroste romanar i ein trilogi – fått skrivesperre. Seinhaustes 2010 blir restane av Mille funne av tre gutungar som leiter på feil stad etter ein skatt dei har grave ned.

Linn Ullmann har for vane å skape personar med både ytre og indre skavankar. Slik er det også i denne romanen: Mille har måneansikt, Siri har skeiv rygg, hushjelpa Irma er eit mysterium – i ein kjempesvær kvinnekropp. Ekteskapet til Siri og Jon skjelv i samanføyingane, Jenny tek til flaska, Alma seier Gud snakkar til henne – men etter at Mille blir borte, blir ho eit skikkeleg problembarn. Karakteristisk for personane er at dei ikkje kommuniserer. Forteiingar og løgner, krav som ikkje kan imøtekomast, mangel på fellesskap og samhandling – Det dyrebare er ei familiekrønike om ein dysfunksjonell familie som snublar seg vidare, dag for dag. Forfattaren nyttar seg av ulike forteljarstemmer, lar ofte fleire personar fortelje om same hendinga. Det mystiske, det tåkelagde, det uforklarlege fekk i alle fall meg til å ha problem med å legge frå meg boka. Det tåkelagde ja, det er mange dagar med tåke i denne romanen, eitt litterært grep som også er elegant handtert. Og det er fleire slike grep. Mursteinar på 400 hundre sider synst eg ofte har ein god del daudkjøt, men Ullmanns bok har det ikkje. Dei varsame oppattakingane når ulike personar fortel om same hendinga, nyttar forfattaren til å skrelle bort lag på lag av forteiingar og løgnar. Dette grepet, som eg i litterær samanheng likar å kalla laukgrepet, fører oss nærare og nærare innpå personane. Mens lauken blir mindre, stig dei fram, avkledde, nakne – og ikkje sjeldan kjende eg som lesar at laukosen fekk augo til å renne. Det er ekle, vonde og såre medmenneskelege problem og utfordringar Ullmann stikk hol på i boka, og ho gjer det profesjonelt. Beksvart humor er også eit av verkemidla hennar, og den er svartare i denne romanen enn nokonsinne.