Å komme inn i kirkerommet denne kalde mandagskvelden føleslitt som å ha funnet et fristed. Utenfor nærmer julehysteriet seg kokepunktet,men her inne, under Domkirkens høye tak, føles det som om det er rom for å la enopplevelse virkelig synke inn.
På den lave scenen foran altertavlen står jazz-sangeren SolveigSlettahjell flankert av Tord Gustavsen ved flygelet og Sjur Miljeteig sittendemed trompet. I 2008 ga denne trioen ut julealbumet «Natt i Betlehem», og i åreneetter har de brukt førjulstiden til å turnere landets kirker med velkjentesanger som «Stille natt», «Jeg synger julekvad» og «Kling no klokka». I tilleggfletter de inn mer obskure innslag som «Å, kunne jeg bare bli barn igjen» og amerikanske«Sleep Holy Babe».
Dvelende, lavmælte tolkninger av kjente sanger er blitt noeav et varemerke for Solveig Slettahjell. Hun har tatt for seg både jazzensstandardrepertoar og moderne pophits på denne måten, og tilnærmingen er densamme når hun synger julesanger. Sangene blir skåret ned til sin aller naknesteform. Musikerne holder tilbake mer enn de briljerer. I kveld gir Gustavson musikkenen blå grunntone, og fargelegger bare med en og annen uventet akkord og noenrullende sololøp. Miljeteig har en mer tilbaketrukket rolle, men bidrar ogsåhan med flere vakre soli. Midtpunktet er Slettahjell, sommed sin sterke tilstedeværelse gir liv til både de sarteste, gamle salmene og demer kraftfulle gospellåtene.
Sammen skaper de tre en stemning som er lun, ettertenksom ogsånn passe høystemt. Den er med andre ord akkurat slik man ønsker atførjulstiden skal være, men alt for sjelden er. Selv en juleskeptiker somundertegnede føler etter hvert en varm tilfredshet feste seg i mellomguvet: Detmå være dette de mener med julestemning.
Det er nesten så man gruer seg til å møte det som venter på utsidenav kirkeporten når konserten er over.