Sjanger: Fagbok
Forfatter: Yngve Hammerlin og Paul Leer-Salvesen
Forlag: Cappelen Damm
«En dialog om ondskap, ansvar og håp». Slik presenterer Yngve Hammerlin og Paul Leer Salvesen sin nye bok, «Voldens ansikter». Felles for de begge er lang fartstid innen voldsforskning, riktignok med ulik faglig bakgrunn, men med interesse for hverandres forskning. Utgangspunktet for boken var et ønske om å skrive en bok om «volden og det ondes problem», det var før 22. juli 2011. Hendelsen som gjorde til at de gamle spørsmålene om det onde, om mening om skyld og straff fikk en forferdelig ny aktualitet.
22. juli gir boka nerve og utfordring, de gamle sannhetene fra filosofien og rettspleien blir utfordret. Spørsmålet som stilles er om filosofien og de teoretiske skrivebordsrefleksjonene holder i møte med det «store traumet», eller om de nå må endres eller sågar forkastes? Er Anders Behring Breivik ond eller er det handlingene han utførte som er onde? Hvordan forholder vi oss til spørsmålene rundt ansvar, skyld, straff og oppgjør? Ble det for mye kjærlighet og «rosehav» i etterkant av ugjerningene, fikk vi mulighet til å uttrykke sinne og frustrasjon i tilstrekkelig grad? Forfatterne diskuterer i et av kapitelene de kaller «moralsk vrede». I møte med det dypt tragiske, tapet av elskede familiemedlemmer og møtet med en ikke-angrende gjerningsmann, er ikke nødvendigvis begreper som forsoning og tilgivelse de mest forløsende.
Konfrontert med det «radikale onde» finner forfatterne referanserammer i filosofers og forfatteres arbeid med andre verdenskrig og spesielt Holocaust. Ondskap kan vanskelig forklares i tradisjonelle bibelske metaforer som demoni og besettelse — ondskapen utføres av helt alminnelige mennesker. Forfatterne kommer også inn på den uunngåelige drøftelsen om psykiatriens definisjonsmakt i norsk rettspleie, om tilregnelighetsspørsmålet som i vår norske tradisjon sårt trenger fornyelse. Det er for enkelt å definere mennesker som begår onde handlinger som syke.
Forfatterne har valg å presentere tunge filosofiske problemstillinger gjennom dialogformen, hvilket gir boken en stor styrke, men også enkelte svakheter (alt etter hvem leserne er). Styrken er utvilsomt at det har blitt en drivende og spennende bok som evner å løfte frem en rekke viktige temaer, til forskjell fra de mer inngående og tunge drøftelsene som man mister gjennom dialogformen. Noen av oss skulle ønske oss mer struktur og drøftelse, men vi har til gjengjeld fått mange gode tips og referanser til videre studie. Forfatterne vil noe, de mener mye og de er heller ikke alltid enige. Det gir boken en dynamikk hvor jeg som leser blir engasjert i tunge og viktige samfunnsspørsmål.