• Drama

  • Norge 2011

  • Regi: Jannicke Systad Jacobsen etter Olaug Nilssens skuespill

  • Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Scacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig

  • Sensur: 11 år

  • Egnethet: Ungdom fra 13

Denne filmen bygger på Olaug Nilssens skuespill, oppført på Det Norske Teateret i 2007. I utgangspunktet dreier det seg om seksualitet hos unge jenter, rundt 15, 16 år, i ei norsk vestlandsbygd.

Vel: Alma mangler tre måneder på å være seksten. Hennes tanker/drømmer spinner om det seksuelle, som hos alle tenåringer. Hun onanerer, noe vel de aller fleste tenåringer også gjør. Hun lengter bort iblant, hun krangler med sin mor, hun har én spesielt god venninne, Sara, og hun er forelsket i én, spesiell gutt, Arthur. Hun er med andre ord like normal som ei grønn, norsk postkasse.

Så skjer det: Bak ungdomshuset blir hun og Arthur stående inntil hverandre, alene. Da tar Arthur ut sin sitt erigerte lem, for nå å si det helt pyntelig, og streifer borti henne. Hun forteller dette til venninnene. Sladderen er lynraskt ute, slik det ofte blir i slike tilfeller. Og Arthur nekter for det hele. Dermed, hurtig som en præriebrann, blir Alma stemplet som en bløffer og en løgner, hun får oppnavnet ”Pikk-Alma” — og hun blir utstøtt. Utstøtt av venninnene, utstøtt i skolemiljøet. Hjemme kolliderer hun med mora.

Seksualiteten er heftig nærværende hos Alma, i henne, det blir i filmen behandlet frimodig, uten å bli lummert. Det er en hederlig og frisk holdning og tone, i så måte bryter vel filmen et par beskjedne grenser i norsk film. Men egentlig er seksualiteten et virkemiddel til å vise vennskap, utfrysning, samhold, ærlighet kontra feighet, fortvilelse og hva fortvilelse kan få en til å gjøre, det å lengte langt vekk, mor/datter-forhold og skimt av et bygdemiljø. Skal en trekke noe budskap ut av filmen, må det lyde slik: Vi trenger ikke alle å være helt like.

Regimessig er filmen ryddig, bevegelig og anonym. De unge skuespillerne makter å puste liv inn i sine skikkelser og Henriette Steenstrup tar ikke med seg sine komiske manérer inn i rollen som Alma mor. Musikkvalgene understreker og utvider stemninger, iblant er de overrumplende, på en stimulerende måte.

De minus en har å anføre, dreier seg om selve handlingsstrukturen. Filmen synker litt i midtpartiene, den har noen halvdøde punkter, da: Noen scener føles for lange eller de er rett og slett unødvendige.

Men som helhet: Hederlig, frisk, ærlig, ganske nøktern, både dødsens alvorlig og morsom.