ROMAN
Forfatter: Helga Flatland
Forlag: Aschehoug
Temaet i boka, sorgen over å miste sine venner, søsken, kjære, har nok blitt enda sterkere for flere etter i sommer og 22. juli. For Helga Flatland skriver om sorg. Hun pangdebuterte i fjor med «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» som det drysset priser over. Her verver tre barndomsvenner fra samme bygd seg til tjeneste i Afghanistan. Alle kommer hjem i hver sin kiste, og etterlater en bygd i sorg. I oppfølgeren «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» handler det om livet etter tragedien, slik Julie, Sigurd og Mats ser det. Den første har mistet broren sin, den andre gutten hadde han et hemmelig forhold til, og den tredje må se at Julie setter familien og gården foran ham. De prøver alle å finne en ny måte å leve livet sitt på.
Flatland skriver imponerende lett om blytunge, eksistensielle temaer. Det handler ikke bare om Afghanistan. Flatland tar opp død, sorg, savn, skam, om å stå utenfor og lengselen etter å komme seg bort. Boka skildrer hverdagen som kommer etter katastrofen. For mange av personene i denne boka blir sorgen nærmest umulig å leve med. Flatland bruker samme grep som Carl Frode Tiller i «Innsirkling», med flere fortellerstemmer som nøster seg inn i hverandre. Forskjellen er bare at der Tiller klarer å vise at vår virkelighetsoppfatning er forskjellig, at karakterer lyver, at kryssende historier ikke stemmer overens, og gir oss ny innsikt, er Flatlands historier overlappende og med på å bekrefte hverandre. Hvor er overraskelsene?
Helga Flatland må gjerne gi ut ei tredje bok om kameratgjengen som døde i Afghanistan. Men da må hun overrumple og forbause oss mer.