Dette er så tynt og så plumpt at man umiddelbart forsøker å finne ironien i det hele. Gresk-walisiske Marina Diamandis ga på mange måter ut et ålreit debutalbum som ga løfter om noe enda litt bedre i neste omgang.
Det skjer ikke, for her framstår Marina fram som en artist som kloner og søker etter pophits i sporene etter for eksempel Katy Perry. Det betyr sleske tekster, fiffige og utfordrende settinger med sex og fest i høysetet, og med ditto enkle og til tider overproduserte låter. Kanskje morsomt og underholdende én gang. Masete og slitsomt i lengden.