I erindringsromanen om sin oppvekst på Færøyene kommer Silvia Henriksdóttir (f. 1978) med sterke anklager mot Nardus-menighetene, som er grunnlagt av Grimstad-mannen Torkild Terkelsen. Henriksdóttir forteller at pedofiles overgrep ikke ble anmeldt. Det holdt med menighetens tilgivelse. Hennes adoptivfar, som hun skriver misbrukte henne og andre småpiker, var blant overgriperne.

Henriksdóttir anmeldte sin adoptivfar i voksen alder, men saken ble henlagt som foreldet. Hennes biologiske far var norsk. Han døde like etter datterens fødsel, og moren flyttet tilbake til Færøyene, der hun kort tid etter giftet seg igjen. Den nye ektemannen adopterte barnet. Da familien sluttet seg til Nardus, ble det mange turer til Nardus’ stevnested Oggetun. Henriksdóttir er døpt i Oggevatn.

Teologien til Nardus er på flere punkter avvikende fra tradisjonell kristendom; det gjelder synet på dåpen, treenigheten og søndagen, blant annet. Nardus har ikke fellesskap med andre kirkesamfunn. Den har alle sektens tegn, med typiske trekk som sterk ledelse med definisjonsmakt i teologiske spørsmål, isolasjon og en leder med karisma. "Han hadde noe over seg, Torkild. (...) Han hadde de troendes sinnstilstand i sin hule hånd. Kunne fritt skru opp og ned lykkefølelsen deres, bare ved å endre synsfelt eller justere smilebåndet."

Henriksdóttirs bok reiser noen ubehagelige spørsmål om en kultur som kan ha uklare grenser for hva menn kan foreta seg. Hun oppdaget under et Norges-opphold at pikene hun ble kjent med, var blitt misbrukt. Da Terkelsen under et besøk på Færøyene bodde i hennes hjem, ba han henne inn på rommet for å si god natt. Han dro henne ned på sengen. "Han dro meg tettere, kysset meg." Det sier noe om manglende grensesetting.

Nardus har menigheter i Grimstad, Kristiansand, åtte andre steder i Norge og avleggere i andre nordiske land. Det er vanskelig å vite hvor mange medlemmer de har. De er ikke registrert som trossamfunn og mottar ikke statsstøtte. Den slags er ugudelig. Til gjengjeld blir det lagt sterkt press på medlemmene om å gi tiende – av bruttoinntekten.

Henriksdóttirs bok gir et lite flatterende bilde av Nardus-menighetene, men boken handler også om skolegang, hennes ekteskap og skilsmisse, avskyen for en dysfunksjonell adoptivfar, morens fortielse og løgner, kampen for å frigjøre seg fra den klamme fortiden. Silvia Henriksdóttir var voksen før hun fikk kunnskap om sin biologiske far og familien i Norge, der hun nå er bosatt.

Jeg tror forfatteren, modig som hun er, med sin bakgrunn i et så spesielt menighetsmiljø kunne tilført oss enda mer kunnskap om hvilke mekanismer og maktstrukturer som former dem. For i denne oppveksthistorien er det kontakten med Nardus, og følgene av den, som gjør inntrykk. "Sæbjørn reiste seg og ba med kortfattede ord om unnskyld. Deretter holdt Margo tale. Han erklærte Sæbjørn for syndfri å være, og hendelsene døde én gang for alle." Adoptivfaren hadde bekjent for menigheten, overgrepene var ute av verden. Hvor var Terkelsen da?

lyver.jpg