Elisabeth Åsbrink har skrevet en betagende bok , ikke en roman, heller ikke en ren dokumentasjon, men en beretning om jødegutten Otto Ullmann fra Wien som 13 år gammel kom til Småland i Sverige som gårdsdreng. Hans foreldre forsto etter "Anschluss" i mars 1938 at de som en jødisk familie måtte regne med deportasjon. Det fikk de bekreftet da Hermann Gøring kom til byen fjorten dager senere for å rette et alvorsord til byen Wien om at den ikke hadde bruk for de 300.000 jødene som bodde der.
Unge Otto ble sendt til Sverige for å overleve. Og i Småland kom han til familien Kamprad hvor han etter hvert ble venn med eldste sønnen Ingvar, den senere grunnleggeren av varehuskjeden IKEA. Både vertskapet og Ingvar var tyskvennlige. Farmor Fanny jublet over at Tyskland ble stadig mektigere. Hun snakket fortrinnsvis tysk. Hiler var hennes ideal. Otto arbeidet som gårdsdreng. Selv om han var ung gjorde han det han ble pålagt, og i skoleferiene utviklet han vennskapet med Ingvar Kamprad. Det som gjør denne boken spesiell , er at forfatteren skaper Ottos univers på gården i Småland. En uhyggelig kontrast til hans opprinnelse og den lange, vanskelige reisen til et nøytralt land med sine uhyggelige brune politiske fargetoner. Det som gav Otto oppmuntring og trøst var de mer enn 500 brev og postkort fra foreldrene. Denne brevsamlingen tok Otto vare på som en sjelden skatt. Og det er brevene som gir denne boken karakter og styrke.
Samtidig som Elisabeth Åsbrink tegner et varmt portrett av Otto og hans forhold til foreldrene, skriver hun historien om hvorledes nazismen forgiftet et nøytralt land, og hun konfronterer Ingvar Kamprad med hans fortid som medløper. Noe han erkjenner og roper sitt unnskyld til handelspartnere verden over. Forfatteren viser hvor rå og ubarmhjertig høyresiden i Europa var fra 1933 ril 1945, og Ottos skjebne etter han ble en fri mann, giftet seg og fikk tre barn. Denne boken betar, både på grunn av det nære portrettet av Otto og hans foreldre, og fordi Åsbrink med et språk som er sjeldent litterært, gir oss nærhet til et forlatt barn, et barn som frykter at han aldri vil se sine foreldre igjen.