Det er deilig når man kan sette på ei instrumentalplate og umiddelbart høre hvilket land den kommer fra. Da spesielt når denne gjenkjenneligheten kommer av at det etter hvert har utviklet seg et eget klang— og lydbilde og en egen sjanger som man, i mangel av noe annet dekkende uttrykk, kan kalle norjazz eller polarjazz.
Eksponenter for denne sjangeren er folk som Garbarek, Molvær og Wesseltoft – og nå også Frøy Aagre med sin tredje album, Cycle of Silcnce. Spilt inn på to dager sammen med sitt glimrende band (Andreas Ulvo, Audun Ellingsen og Freddy Wike) har Aagre og hennes myke sopransax på Cycle of Silence beveget seg inn i et visuelt lydlandskap som maner frem både vinterlandskap, høststormer og nitrist norsk tristesse av sørgeligste sort.
Det er gjort så tydelig, vakkert og variert at enhver filmskaper som skal ha med bilder av norsk natur fra nå av vet hvor hun skal finne lydfølget til dette. Man skulle tro at bruken av utelukkende sopransax, piano, trommer og kontrabass etter en stund ville blir kjedelig, men i tilfellet Cycle of Silence er komposisjonene, arrangementene og improvisasjonene rundt melodiene så interessante og harmoniene så uventede at man snarere tar seg i å ønske en enda lenger plate.
Frøy Aagre er i gang med en jazzklubbturné på Sørlandet i disse dager. Hvis du vil få med deg den neste store innen norsk jazz på en scene nær deg før hun og bandet forsvinner til utlandet så er sjansen der nå.
