Jeg har tidligere skrevet om da mormor lot meg se «Rambo: First Blood» da jeg var 10 år i 1987. Men det begynte før det. Påsken 1985, benket vi oss nemlig foran tv-skjermen for å se påskekrim — «Malstrøm». Jeg vet ikke hvem som var mest redd den gangen, meg eller Besta. Jeg husker vi satt og klamret oss fast i hverandre, og den eneste grunnen jeg fikk se den var vel at hun ikke turte å se den alene.

Jeg har tenkt på den serien mange ganger gjennom årene. For eksempel hver gang jeg ser en porselensdukke, eller mørke vindu i forlatte hus. Beveget det gardinet seg? Står det noen i det vinduet? Men det var ikke før jeg så serien til salgs i DVD-hyllen på butikken, at jeg skjønte hvor dypt den egentlig har påvirket meg. Da det gikk opp for meg hva jeg faktisk holdt i hånden, gikk det kaldt nedover ryggen og jeg slapp den fortere enn tyvegods og gikk raskt bort fra hyllen uten å se meg tilbake. Jeg har faktisk ikke sett i den DVD-hyllen siden.

BBC-serien handler om den engelske kvinnen Catherine Durrell. Hun får en stor og uventet arv fra en norsk industrieier i Ålesund. Hun arver blant annet to hus.Det ene huset er på en isolert øy litt unna fastlandet, og fra huset på fastlandet kan man se over til huset på øya.

Hun trekkes mot huset, selv om hun ganske tidlig føler at det er noe som ikke stemmer der. Ingen skal ha vært i huset på mange år, men det er friske blomster i vasen på bordet og veggklokken tikker og går i korrekt tid. En av dørene i andre etasje er låst, og ingen av nøklene hun fikk passer. Etter hvert skjer det bare flere og flere mystiske ting i huset. Platespilleren står på, og ting blir flyttet på.

Men det verste av alt. Det skumleste med hele serien - er dukkene. Det er som om de er levende. De forandrer posisjon hver gang hun er i huset, og jeg har aldri klart å se på dukker uten å grøsse siden. Og når en endelig får svaret på hva som egentlig foregår i huset, er det ikke noe mindre skummelt.

Jeg vil ikke avsløre for mye hvis noen skulle bli fristet til å plukke opp DVD-en neste gang de er på butikken, men det er selvfølgelig ikke sikkert den er riktig så skummel i dag, da. Vi snakker jo 80-tallet, med barter, skulderputer og permanent. Men en ting er sikkert - jeg skal i alle fall ikke finne det ut.