Da man bygde en kornsilo i 1935, var arkitektur og ingeniørkunst viktig for et industribygg. I samme type bygg i dag er arkitektur- og ingeniørkunsten like viktig, men industrien har måtte vike for kulturen.

Transformasjon er like metaforisk som praktisk, og det er de forskjellige måtene bygget har blitt transformert på som gir det dets kvaliteter.

– Det skaper gode, varierte utstillingsrom og introduserer nye rom med et eller flere kunstverk. Foto: Jacob J. Buchard

Kunstsilo er ombyggingen av en kornsilo, tegnet av datidens store arkitekter, til museum. Med Tangen-samlingen hadde man en stor kunstsamling. At det skulle bli stor arkitektur av det var ikke like sikkert, men det ble det.

I Kunstsilo har en enkel ide og en ekstremt komplisert praktisk løsning av ideen, skapt et unikt bygg. Ideen var å kutte ut et høyt og stort rom gjennom betongen i silokamrene. Det kuttet har siden blitt definerende for hele museumsopplevelsen.

– Opplevelsen begynner i første etasje. I et normalhøyt rom ser man silovegger gå ned i gulvet. Bak veggene åpner det store rommet seg opp. Foto: Jacob J. Buchard

Opplevelsen begynner i første etasje. I et normalhøyt rom ser man silovegger gå ned i gulvet. Bak veggene åpner det store rommet seg opp. Det er som en sakral opplevelse å komme inn. Man ser opp i silokamrene. Noen går helt opp til et vindu i toppen. På den ene kortsiden av rommet tar det gjenoppbygde trapperommet hånd om den vertikale bevegelsen. Der har også arkitektene laget en trapp i et silokammer og brukt et annet til sofaer noe som kombinerer det gamle med ny omsorgsfull arkitektur. Spektakulært, men likevel veldig rasjonelt. Kuttene gjennom langsidene viser siloens konstruksjon og hinter om utstillingene bak siloveggene. På motsatt kortside ligger kunstverket Gjerdeløa av Marianne Hekse nesten flytende mellom silokamrene.

– Spektakulært, men likevel veldig rasjonelt, skriver kritikeren om trappene. Foto: Jacob J. Buchard

Det er et museum som kombinerer forskjellige museumslogikker for å lage en god museumsopplevelse. Høyden på det opprinnelige bygget er brukt til å lage et vertikalt museum. Det som særpreger Siloen fra mange andre museer, er også overblikket silosalen gir om hvor man befinner seg og hvor de andre rommene er.

– Vel inne i utstillingssalene har man tatt noen etablerte museumslogikker og kombinert dem til en god helhet. Foto: Jacob J. Buchard

Vel inne i utstillingssalene har man tatt noen etablerte museumslogikker og kombinert dem til en god helhet. I det nye tilbygget som er dypere enn det gjenoppbygde tilbygget på sjøsiden, er det laget labyrintsaler, der man må gå gjennom hvert rom diagonalt. Det skaper gode, varierte utstillingsrom og introduserer nye rom med et eller flere kunstverk. På sjøsiden er det ikke plass til labyrint, men der deles rommene opp med både vinduer og korte vegger. Det som gjør at museet utmerker seg er hvordan disse museumsrommene samarbeider med silo-arkitekturen. Spesielt liker jeg variasjonene det gir mellom helt rene utstillingsrom og de rom der den ene veggen eller deler av veggene er buet betong. Kombinasjonen og spillet med forskjellige grep som å kombinere vindu, utstilling og en silobue gir unike arkitektoniske opplevelser. Det som denne museumsarkitekturen gjør tydelig, er viktigheten av å ha museet som byggherre og samtidig ha en god dialog mellom kunstnere, museum og arkitekter.

– På toppen av bygget har arkitektene lagt til en etasje med bar og terrasse. Her lar man utsikten gjøre det meste av arbeidet for opplevelsen. Foto: Jacob J. Buchard

Men bygget stopper ikke der. På toppen av bygget har arkitektene lagt til en etasje med bar og terrasse. Her lar man utsikten gjøre det meste av arbeidet for opplevelsen. Men tydelig og nøysom detaljering gjør at alt henger godt sammen. Det er helt selvsagt at glasset rundt terrassen skal være oppdelt som et fyr, ikke for at det var det mest elegante, men for at arkitekturen viser at det er det riktige. Det som ikke er like bra er terrassen i femte etasje. Her virker det som både arkitekten og entreprenørene har gått tom for energi, og viljen som er tydelig i resten av bygget mangler. Gjennom en anonym dør som mest minner om andre institusjoner enn museum, kommer man ut på et nokså tomt treterrasse-dekke med noen tilsynelatende, tilfeldig plasserte skulpturer.

– Det er helt selvsagt at glasset rundt terrassen skal være oppdelt som et fyr, ikke for at det var det mest elegante, men for at arkitekturen viser at det er det riktige. Foto: Jacob J. Buchard

Med alt godt sagt om Kunstsilo tror jeg likevel ikke signalbygget er det viktigste som skjer på Odderøya. Derimot kan det være med å bygge opp om det. For bak Kunstsilo ligger Knuden som er tegnet av de samme arkitektene. Her har Kristiansand fått det viktigste kulturbygget. Det er brukt samme logikk som Kunstsilo. Med et åpent fellesrom og atrium og en forseggjort trapp i midten av bygget, og to sider med forskjellige kultursaler og øvingsrom. Et signalbyggmuseum som Kunstsilo kan lett bli symbolpolitikk eller «En fancy kafé med et museum». Det er i fliden lagt i kulturskolebygget at man ser omsorgen for kulturen. For hva skal Kunstsilo fylles med om 100 år om det ikke kommer en ny generasjon kulturinteresserte.

– Bak Kunstsilo ligger Knuden som er tegnet av de samme arkitektene. Her har Kristiansand fått det viktigste kulturbygget. Det er brukt samme logikk som Kunstsilo. Foto: Jacob J. Buchard

Den helt store bedriften er at hverken kulturskolen eller siloen er forsøkt laget som symbolbygg. Det er heller håndverket på de to nokså forskjellige byggene som gjør dem til signalbygg. Med disse to byggenes eleganse og rasjonalitet virker Kildens overdrevne symbolbygg-trang nokså utdatert. For siloen og skolen er ikke signalbygg fordi de er spektakulære, men fordi det er god arkitektur.

Anders Rubing er arkitekturkritiker, han er utdannet og underviser ved Bergen Arkitekthøgskole og er stipendiat ved Universitetet i Bergen. Han er arkitekturanmelder for Bergens Tidende. Foto: Jacob J. Buchard