— Jeg har aldri noensinne satt noen grenser i mitt liv. Verken kunstnerisk eller privat, sier Terje Dragseth.
Han sier det fordi han er plateaktuell med bandet I Sing My Body Electric. Og han har ingen problemer med å låte litt mer tilgjengelig enn tidligere. Litt mindre, skal vi våge å si det, sær.
Sånn virker det i hvert fall i åpningssporet på «The Color of Sound».
- En litt mer tilgjengelig Dragseth. Stemmer det?
— Ja, definitivt. Denne plata er veldig leken og litt pop-aktig. Det bare ble sånn, sier han.
Les Fædrelandsvennens anmeldelse her.
Fange øyeblikket
Han krediterer makkeren Rune Tengs for pop-elementene. De to har skapt plata i studio, og ett ord dukker ofte opp i samtalen om albumet: Lek.
— Lek er en viktig del av denne prosessen. Det handler om å fange øyeblikket, sier Dragseth.
- Er det noe sjel i denne leken?
— Sjel, ja? På alle rillene. Musikk er en kunstart som henvender seg både til hodet og magen. Den musikken jeg liker går også til hjertet. Jeg lytter med hjertet først, og så med hodet.
Dragseth omtaler bandets musikk som eksperimentell rock. Hvis han skal tøffe seg litt, så kaller han det psykedelisk droneblues. Og innerst i kjernen ligger en «gjør det selv»-holdning som han har plukket opp i punken.— Jeg er ikke musiker i ordets rette forstand. Jeg kan komme med improvisasjoner, lyder, riff, stemninger, og så fyller de andre på med det de har, sier Dragseth.
Ikke lyrikk
Han er kanskje ikke noen «ordentlig» musiker, men han er en ordentlig poet. Prisebelønt og kritikerrost. Så hva betyr dét for sangtekstene hans?
— Dette er ikke lyrikk, det er definitivt sangtekster. Forskjellen er at tekstene er ment å bli fremført muntlig til musikk. De hører hjemme i lyduniverset de har blitt skapt inn i. Det aller viktigste er at de låter bra, sier han.
Selv om I Sing My Body Electric leker mye, tar de musikken alvorlig. Dragseth har tidligere uttalt at han vil ta bandet «helt til topps».
— Vi er et produktivt band og vi jobber med saken. Vi blir bedre og bedre. Men vi er voksne folk, det er ikke snakk om å bli popstjerner. Det handler om å ta kunsten alvorlig. Ta leken alvorlig. Og jeg har lyst til å komme ut og spille. Bandet er klart for det. Jeg tror Japan kan være et bra marked for oss. De har publikum for den slags musikk, så hvorfor ikke? Flere norske band har turnert der. Hvem vet, kanskje hele bandet flytter til Japan.
Liker å erte
Dragseth har nylig vært i studio og lest inn lyrikkbøkene «Bella Blu» og «Jeg skriver språket», som begge kommer på lydbok 1. september. I juni skal han opptre på poesifestival i Colombia. Og i sosiale medier er han alltid aktuell. Dragseths navn dukker opp i de fleste diskusjoner og debatter som handler om kultur i Kristiansand.
— Jeg liker jo diskusjoner, og jeg har det moro på Facebook. Jeg liker å erte folk litt, og jeg prøver å le av meg selv også. I gamle dager, i debattspaltene i avisa, tok det flere dager før ting kom på trykk. Nå kan man brenne det av med en gang. Det synes jeg er gøy. Det virker som om mange setter pris at jeg engasjerer meg, noen setter nok mindre pris på det. Og det er jo sånn det skal være.