Den første dagen, med det gule bladet. En uro nå, som hun ikke har opplevd før. (...) Det hun ennå kan greie å gjøre i livet må hun gjøre nå. Tanker til å kjenne seg igjen i. Her er det hovedpersonen i Britt Karin Larsens siste roman, Det kan komme fine dager, som filosoferer over tilværelsen. Kvinnens tanker antyder tematikken i romanen. Det handler om å erkjenne og godta de begrensninger alderen setter, og om å se nye muligheter og å våge å ta utfordringer. Men det er også en historie om kjærlighet, om den som har vært og om den som kanskje kan komme. Hun har passert livets middagshøyde, har vært enke noen år, og savner noen å dele opplevelser med. Leiligheten hennes i byen står for det meste tom, hun trives best med skog og fjell rundt seg, og fortsetter å bo i huset på landet som hun og mannen overtok for mer enn 30 år siden. Gamle drømmer dukker opp. Noen er det for sent å gi seg i kast med, for eksempel å følge de gamle inkaindianernes stier i Andesfjellene. Men å bestige Klokketind, hjemstedets høyeste topp, har hun planlagt. Britt Karin Larsens roman bobler ikke over av fart og spenning, likevel følte jeg ikke trang til å legge boken fra meg av kjedsomhet. Handlingen foregår stort sett på det indre plan med få ytre effekter. Men av og til glimter det til med små koloristiske innslag i form av en gammel, fastboende nabokvinne og engasjerende hyttebesøk i nærheten. Det kan komme fine dager er en lavmælt og var fortelling med undertoner av forventning og håp, formidlet med forfatterens gjennomført harmoniske stil. Om det kom fine dager? Boken er vel verdt å lese, for å finne svaret. Hannelore W. LangstrømBOKForfatter: Britt Karin LarsenTittel: DET KAN KOMME FINE DAGERRomanForlag: Tiden