The Rolling Stones var ved et veiskille i 1968. Gitarist og grunnlegger Brian Jones ble stadig mer tilsidesatt av de andre fire medlemmene, og etter den relative fiaskoen med «Their Satanic Majesties Request» året før trengte bandet et solid album. De sørget for å gi verden et slikt solid album, men veien dit var lang og kronglete.

Cover

llkjStones kranglet lenge med plateselskapene Decca og London Records om albumcoveret. Et bilde av en skitten og nedtagget toalettvegg var ikke det Decca hadde sett for seg, og selskapet satte seg på bakbeina. Innspillingen ble stort sett unnagjort sommeren 1968 og albumet var planlagt utgitt i god tid før julesalget. Ifølge Bill Wymans biografi «Stone Alone» ønsket Mick Jagger opprinnelig å gi ut platen på hans 25. bursdag den 26. juli. Stones nektet å endre coveret, og dette førte til flere måneders forsinkelser.

Kompromiss

Mick Jagger og resten av bandet måtte til slutt gi etter. Kompromisset med plateselskapene ble et enkelt, hvitt cover med bandets navn, tittelen «Beggars Banquet» og bokstavene RSVP på bunnen. Med andre ord ganske likt det som The Beatles gjorde med sitt selvtitulerte «White Album» tidligere samme år. Dermed fulgte det flere beskyldninger om at Stones kopierte de fire Liverpool-heltene.

Utgitt

Den 6. desember ble platen endelig gitt ut i England. Dagen etter ble den sluppet i USA. Mottakelsen var jevnt over svært god. Rolling Stone Magazine konkluderte med at «The Stones er tilbake og de bringer med seg rock n' roll». Magasinet plasserte albumet øverst på sin liste over de besterockeplatene i 1968. I tillegg ble «Sympathy for the devil» kåret til årets beste låt. Albumet nådde tredjeplassen på de britiske albumlistene og femteplass i USA.

Keith

I boken «According to the Rolling Stones» forklarer Keith Richards selv at bandet la opp til et bevisst stilskifte.

– Det er en forandring mellom materialet på «Their Satanic Majesties Request» og «Beggars Banquet», forklarer Keith, og skylder blant annet på at han var lei av Maharishi guru-greier og forbannet over å ha blitt arrestert av politiet.

– Det er mye sinne i musikken fra den perioden, sier han.

«Beggars Banquet» inneholder også Stones-klassikeren «Street Fighting Man». Albumet er også verdt å merke seg av en annen grunn: Det er det siste studioalbumet Brian Jones deltar på.

– Brian var egentlig ikke involvert i «Beggars Banquet» utenom litt slidegitar på «No Expectations», forklarer Jagger.

Kilder:

«Stone Alone» Bill Wyman (Penguin Books 1991)

«According to The Rolling Stones» (Phoenix/Orion Books 2003)