«Sofies verden» er til nå den dyreste film som er produsert i Norge, kostnadene er 70 millioner kroner. Den bygger direkte på Jostein Gaarders suksessroman «Sofies verden» fra 1991, en roman som er blitt oversatt til 44 språk og utkommet i et samlet opplag på 15 millioner. Det er også skapt et scenedrama, en musikal og en CD-rom av «Sofies verden».Film er film, og bok er bok. Det er en evig sannhet. Men innen det postulatet er det rom for både spesialtolkninger og løgn. I angjeldende sak vil vi blankt påstå at selv om Erik Gustavson sjonglerer fra tid til annen, er grunntonen pietetsfull i henhold til Gaarders litterære forelegg. Rammehistorie, struktur, personer og atmosfære er tro mot boken. La oss si det slik: Jongleringsverktøyet henter han fra boken.Boken/filmen forteller om den femtenårige Oslo-jenta Sofie Amundsen som en dag får et brev i posten. Brevet inneholder en enkel setning: «Hvem er du?» Et par dager etter kommer et nytt brev, med teksten: «Hvor kommer verden fra?»Samtidig dukker det i postkassen opp postkort til en viss Hilde Møller Knag. Avsenderen er tydeligvis Hildes far, som er FN-stasjonert i Libanon.Sofie blir oppsøkt av, ad underlig, ikke-hverdagslig vei, den meget mystiske filosofen Alfredo. Han er brevenes avsender. Og meget enkelt fortalt: Han tar Sofie, helt fysisk, med på en reise gjennom historien, fra den moderne kulturs fødsel i Aten og fram til tiden etter den russiske revolusjonen. De to opplever viktige og vesentlige tablåer fra de forskjellige epoker, og påtreffer personligheter som Sokrates, Leonardo da Vinci, Shakespeare, Michelangelo, Robspierre, Søren Kierkegaard.Gjennom disse kunstnere og filosofer, disse kloke hoder av bevisshetsutvidere og samfunnsrefsere, blir Sofie opplyst. Gjennom å se og lytte forstår hun mer av seg selv og sin situasjon. Hun forstår mer av historien, og hun forstår å verdsette kunstens og filosofiens plass og betydning.Og vi, publikum, blir gjennom filmens tablåer og tankerekker, opplyste og stimulerte. Vi utvides, faktisk. Og hva er mer gledelig enn å gå fra en film og føle at du er blitt både belært og stimulert.Igjen: «Sofies verden» er en film med Gaarders linjer og Gaarders substans intakt.Så er det dette: Nesten som en stor, fruktbar bonus, har filmen høy temperatur og en effektfull og effektiv stil, uten at det skal leses som effektmas/effektjag. Regilinjene er smidige, til dels overrumplende, til dels med et spektakulært sug i seg. Mange enkeltscener har en målrettet bevegelighet og stram, indre nerve.Noen minus må imidlertid føres opp: Filmen føles spe og nølende i sin opptakt. På den annen side kan det anføres: Mange fyldige, helstøpte symfonier har begynt med en spe fløytetone.Og et par figurer blir malt for bredt ut, der å nevne Sofies mor (Andrine Sæther) og læreren (Nils Vogt). Det er skikkelser som iblant har karakter av gjentakelsens unødvendighet og de mumlende parentesers dødvekt. Men sett som helhet er dette å regne som små skjønnhetsfeil.Debutanten Silje Storstein har den rette ansiktsfølsomheten for Sofies undring og spørsmålsstillinger. Tomas von Brømssen gir sin Alberto-skikkelse den rette musikk av gjøgleri, undring, belæring, medfølelse og klokskap.«Sofies verden» er et lagdelt og eggende filmverk. Og en sitter igjen med en fast og klar oppfatning av at dette ikke bare er en film som vil få en bred og kjærlig mottagelse i Norge, det er en film som vil være med å lansere Norge som filmnasjon i utlandet i lang tid framover. Til nå er den faktisk solgt til 61 land.Og i all overflødighet: 11-års grensen er en klok bedømmelse, filmens nivå og effektbruk passer slett ikke for de minste. Men det er en film som glassklart vil ha sin store tiltrekning til både de på femten og de på femti.
Knut Holt