Han er representert med malerier i en rekke gallerier, blant annet i Vatikanets og i dronning Sonjas samlinger. Filmskaperen Steffan Strandbergs arbeidsmetode besto i å flytte inn hos ham og leve nær ham i nesten to måneder.Lars Kristian Guldbrandsen er 71 år, og, som navnet tilsier, av maskulint kjønn. Men hans kjønn er, påstår han, en kvinne på 23 år. Derfor kaller han seg Tatjana og kler seg i kvinneklær. I tillegg bærer han en sminke som mer har et preg av både et daglig ritual, et utropstegn, en form for signatur. Han forlanger å bli sett på, oppfattet, som Tatjana. Det er dette kravet som har gjort, og gjør, ham sterkt omtalt og omdiskutert.Steffan Strandbergs filmportrett av Guldbrandsen er ingen tradisjonell, lineær A — Å produksjon. Strandbergs tilnærming og gjennomførelse har i seg anelser, drøm, stillhet, i tillegg til det konkret filmjournalistiske. Strandberg fanger inn Guldbrandsen i konfrontasjoner med andre mennesker. I vandringer på Hidra. Han fester hans monologer til filmrullene. Men også: Han lar kameraet nærgranske ham. Han lar kombinasjonen lys, skygge, bevegelser, rom, stillhet, lyd, musikk få oss til å se bak ting, se med Guldbrandsens øyne. Strandberg, slik undertegnede oppfatter det, prøver iblant å tømme et bilde for innhold, for så å fylle det opp igjen, med en helt annen virkning. Sykehusscenene føles sentrale, de kan faktisk fungere både som åpning, som konklusjon, som vignett. Det er en modig og tidvis krevende form. Strandberg inviterer, også, til meddiktning, og det krever lydhørhet og en nålespiss oppmerksomhet. Strandberg lykkes med sin uortodokse form. Han formår å skape et nært portrett, et mentalt barometer, av et høyst egenartet menneske. Han formår også å få oss til å forstå at dette intense mennesket trenger motstand, friksjon, for å høyne selve livsfølelsen og for å skape kunst. En innvending: Filmen burde hatt flere biografiske opplysninger om Guldbrandsen. 7. himmel.Norsk dokumentar om Lars Kristian Guldbrandsen. 2003. Regi: Steffan Strandberg.Knut Holt