Filmen baserer seg på Elisabeth Wurtzels bestselgerroman, som igjen henter alt sitt stoff fra hennes eget liv. Hun skrev fra meget tidlig alder, som helt ung fikk hun inn artikler i det høyt anerkjente magasinet «Rolling Stone». Hun fikk et stipend ved Harvard University. Men hun slet med et meget ustabilt sinn, med ekstreme sinnskiftninger, med dyp fortvilelse, med ensomhet, med følelse av utilstrekkelighet. Filmen åpner den dagen hun begynner ved Havard. Gjennom samtaler, konfrontasjoner og rene kollisjoner med andre mennesker blir bitevis både hennes tilstand og hennes livshistorie rullet opp. Og vi forstår: Hennes ustabilitet, hennes tidvis destruktive oppførsel, hele hennes sinns mørke, har sin årsak i en fraværende far og en selvmedlidende og selvsentrert mor som har krevd for mye av henne. Hennes psykiater gir henne medisiner som et stykke på vei stabiliserer henne. Men selv er hun redd: Hun føler at medisinene «dekker» til hennes sanne personlighet. Legen mener de hjelper henne til et godt pusterom. Og slik sett er jo denne filmen et glimrende utgangspunkt for en debatt.Filmen i seg selv er meget interessant. Den besitter en ren tone og renslig ånd, dette kunne lett ha blitt vammelt, en form for psykologisk pornografi. Men gjennom et balansert manus, gjennom formsikre og forstående skuespillere, og gjennom nordmannen Erik Skjoldbergs fintfølende og avdempede regikunst, blir filmen slett ikke dét. Det er en mørk film om depresjon, jada, likevel et filmverk med håp i seg, som et innekapslet frø som kan vokse. Prozac Nation.USA 2003. Regi: Erik Skjoldberg. Manus: Elizabeth Wurtzel. Larry Goss. Produsent: R. Paul Miller. Skuespillere: Christina Ricci. Michelle Williams. Jason Biggs. Jessica Lange. Anne Heche.