Heller ikke under Flaming Lips' konsert i går kveld skinte solen fra himmelen. Det gjorde den derimot fra scenen. Gruppa som sist gjestet Quart med en legendarisk konsert på Vaskeriet i 2000, gjorde igjen sitt beste for å spre glede og galskap over et publikum som hungret etter å oppleve et eller annet som ville ta tankene bort fra det miserable været. Den oppgaven tok det tjue år gamle Oklahoma-bandet svært alvorlig og åpnet showet med den noe uoriginale Carmina Burana, etterfulgt av tjukk røyk og introduksjonen av en enorm mengde folk i dyrekostymer og to mennesker utkledd som skinnende soler. Så kom konfettien, ballongene og alle de andre effektene som Flaming Lips etter hvert har blitt kjent for. Og all ståheien fungerte for en stakket stund. Det var som å være på en hjemmefest hos noen gale kunstnere som ikke tok seg selv så høytidelig og heller ikke brydde seg så veldig om at de faktisk har fylt førti og vel så det. Mange av bandets mest publikumsvennlige låter ble fyrt av tidlig, og et øyeblikk kunne det virke som dette skulle bli en vel så bra konsert som den i 2000. Men festen ble etter hvert kjedelig. Det var som å slippe opp for alkohol og oppdage at man faktisk er litt sulten og trøtt. For på scenen somlet de fælt mellom hver låt (faktisk så ille at frontmann Wayne Coyne fikk beskjed av sine medmusikanter om å kjappe seg litt), og ustabil lyd gjorde sitt til at man følte seg litt sviktet av fest-vertene. Midt i settet brukte de like godt flere minutter på å finne ut hva to kvinnelige publikummere het. Det var nesten godt mye av musikken var playback, hvis ikke kunne seansen blitt enda mer rotete. The Flaming Lips

Bendiksbuktakl. 21.30