Kun én replikk er av Ibsen, den om at majoriteten aldri har rett, det er han som står alene, som kjenner sannheten. Og hovedpersonen heter Stockmann, som hos Ibsen.
Manuset er en meget fri overføring av grunnhandlingen i «En folkefiende» til moderne tid.
Språket er dagnært, det finnes lite av Ibsens iblant stive postulater. Postulatene her finnes ikke i selve språket, de er nedfelt i usagte konklusjoner av det handlingsmessige.
Også et annet element sprenger formen fra Ibsen: Det finnes her et innslag av lystig, gløgg satire over trekk ved moderne tv.
Det dreier seg om en tv-kjendis, Thomas Stockmann (Jørgen Langhelle). Han er blitt kjent for sine programmer med oppsøkende og gravende journalistikk.
Han flytter med kone og tenåringssønn tilbake til vestlandsbygda hvor både han og kona kommer fra. Der vil han produsere verdens reneste vann på flaske sammen med sin bror (Sven Nordin). Når han ankommer, har nesten hele bygda bygd en bedrift på dugnad.
Gjennom prøver av vannet oppdager han spor av et forbudt plantevernmiddel. Han akter å fortelle om oppdagelsen og stenge bedriften før den har startet opp. Hans bror blir dermed hans fiende; selv frykter han skandale og konkurs. Et tv-overført folkemøte annonseres.
Selv om denne filmen står i gjeld til salig Ibsen, er det en film som står støtt på egne ben. Faktisk kan den defineres som en tett, velbygget, rytmisk spenningsthriller, men en thriller hvis fremdrift kommer av et menneskes karakter. Dypest sett er det en film om kapitalismens kraft og makt, miljøvern og prisen for å stå på sine egne krav og premisser.
På alle måter, i alle ledd: Engasjerende, troverdig — og spennende.
En folkefiende
Norge 2005
Regi: Erik Skjoldbjærg
Manus: Nikolaj Frobenius og Erik Skjoldbjærg
Skuespillere: Jørgen Langhelle, Sven Nordin, Trine Wiggen, Pia Tjelta, Kasper Sveen