END OF DAYS

USA 1999

Regi og foto: Peter Hyams

Manus: Andrew Marlowe

Produsent: Armyan Bernstein

Skuespillere: Arnold Schwarzenegger. Gabriel Byrne. Robin Tunney. Kevin Pollack.

La oss først gjenta Henrik Wergelands ord om at "Ung maa verden endnu være". For, nemlig, denne filmens premi¿re er satt til den samme dato i en rekke land, det tilkjennegis som å være en begivenhet. Men her snakker vi ikke om en kulturbegivenhet, akkurat, og det er absolutt ingen filmatisk bautastein som her påles ned. Det er ikke et stykke veldreid underholdning, engang, slik en for eksempel forventer den kommende James Bond-filmen å være. Nei, det eneste stedet "End of Days" kanskje kan vise seg å bli en begivenhet, er i kinoers økonomi. [FAKTA]Først: "End of Days" er en actionfilm, et spektakulært, overgiret actionlarm, hvori alle actionfilmens slitesterke klisjeer: En alkoholisert politimann som har mistet kone og barn. Biljakter. Bileksplosjoner der hele kvartal går i luften. Eksplosjoner i leiligheter. Stunts fra helikoptre. Skyting i leiligheter. Fastkloring i vinduskarmen i tyvende etasje. Helt og Vakker Ung Kvinne løper foran et T-bane-tog og redder seg i siste sekund ved å legge seg flatt. Vel. Action er action. Og når action er laget med håndfast kompetanse og glimt i øyet, har vi ingenting imot action. Men her er en del av action'en så klart datalaget, at frustrasjonen fryser fast i en. Men verre, langt verre: Filmskaperne prøver å fortelle oss at dette er egentlig om noe helt annet. Det er om spådommer i Det gamle testamentet som søker sin oppfyllelse i den siste timen av dette århundre. Og det skal skje i New York. Satan skal da komme tilbake blant menneskene, han vil krype inn i en menneskekropp, og han vil besvangre en kvinne på tyve år. Hun er utvalgt fra den dagen hun ble født, ut fra himmellegemers stilling. Og lykkes det Satan å befrukte henne i denne timen, vil verden oppleve en utskifting av lederskap, for å si det antydningsvis. Her er det da vår mann Arnold kommer inn i bildet. Han spiller en livsherjet sikkerhetsvakt, en eks-politimann. Og han aner at noe lukter svidd. Og han går til aksjon, slik som forsøksvis beskrevet over. Og blir slått slik at han ser ut som farvekartene til Corona. Og han møter Satan sjøl, som prøver å inngå avtaler med ham. (Satan spilles med en iskald, flørtpreget sjarm av irske Gabriel Byrne.) Det hele ender med at Arnold blir en slags Kristus-figur. Vi har her å gjøre med en delvis digitalt styrt Larm & Leven-action, sauset sammen med psevdo-religiøst hysteri hentet fra Bibelen og gitt sin egen kulørte fortolkning. En fortolkning der Satan er en diabolsk trollmann i en elegant forretningsmanns skikkelse, der Frelseren er en forsoffen eks-politimann, og Jomfru Maria snudd på hodet er Christine York. Legger vi dette sammen, får vi en totalt smakløs stuing. De to terningpunktene gis til et bitte lite knippe vittige replikker og filmikonet Rod Steiger som katolsk pater. Knut Holt