— Jeg er helt spelfrelst. Speltradisjonen er det beste med Norge. Det å oppleve fellesskapet, å løfte i flokk, det er noe av det aller fineste, sier Agnete Haaland på telefon fra et hotell i Sogn og Fjordane. Hun er på øya Kinn der hun for første gang har regien på spelet der hun i 14 år spilte hovedrollen som St. Sunniva - en uskyldsren pike på 16 år. - Jeg hadde rollen helt til jeg ikke kunne ha den lenger på grunn av alderen. De siste årene måtte jeg snøre meg sammen med korsett for å se ung nok ut i kroppen, forteller hun. Hun opplever det å komme tilbake til Kinnaspelet som å slutte en sirkel. Det var nemlig hennes mor, Anne Gullestad fra Kvinesdal, den første sjefen for Sogn og Fjordane Teater, som satt opp Kinnaspelet for første gang for 20 år siden. Stykket er skrevet av Rolf Losnegård på bakgrunn av legenden om St. Sunniva. Ringen er sluttet

— Det var spesielt å spille hovedrollen med mamma som regissør. Og nå, når jeg selv er regissør, har jeg med meg datteren min Julianne Konstanse på 10 år, hun er med i spelet som «bygdejente». Derfor får jeg en sånn ringen-er-sluttet-opplevelse. Julianne skal forresten være med videre til Kråkespelet også, slik hun var det for to år siden, forteller Agnete Haaland. Hun er blitt veldig glad i rollen som Kråka ved Agder Teaters oppsetning i Lindesnes, og hun synes livet i Spangereid under «Spelet om kråka» er å sammenligne med Det gode liv. Staben bor i hytter rett ved sjøen og kan begynne dagen med morgenbad. Da trives mor og datter med å være på «jentetur». Så får sønnen, Jakob Erlingson (8) heller være hjemme med far, Erling Borgen, journalisten og forfatteren som reiser verden rundt og avdekker nød og fattigdom.- Der det er faenskap, der er han, sier Agnete Haaland. På tross av at begge foreldrene er mye på reisefot, får de masser av tid sammen med barna. Kanskje mer enn de fleste, mener hun. Sønnen Jakob har forresten nylig hatt fri tre måneder fra skolen for å spille hovedrollen i en barne-tv-serie som kommer på NRK til høsten; «Linus i svingen». Elsker friluft

En årsak til at Agnete Haaland elsker bygdespel er utelivet: - Vi skuespillere er vant til å være inne hele året, og vi jobber i lokaler som aldri har vinduer. Å jobbe i friluft er jo helt fantastisk.- Men det må da bli lite sommerferie for en bygdespelentusiast?- Vel, det var en sommer jeg gjorde seks spel. Da tenkte jeg at nok er nok. Og enda mer, fire av dem handlet om Håkon den gode og Tora Mostrastong. Det var ett spel i Eivindvik, ett på Fitjar, ett i Bergen og ett på Seim. Og så var det to andre i tillegg. Nå har jeg det helt perfekt, bare Kinnaspelet og Kråka, og da blir det god tid til sommerferie på Sørlandet. - I Kvinesdal?- Nei, det begynner å bli så lite igjen av min familie der, så det blir ikke så ofte vi drar dit. Men vi har hytte i Kragerø, så der kommer vi til å være en del. Haaland-genene kommer fra Alversund utenfor Bergen, og der har jeg arvet et småbruk. Ikke minst for ungene er det et flott sted å være, med gårder med all slags dyr i nabolaget. Vi skal ha en periode der også, forteller hun. Arven fra mor

Entusiasmen for bygdespel må Agnete ha arvet fra sin mor. Hun beskrives nemlig slik i Norsk biografisk leksikon: «Anne Gullestad brant for den bygdenorske kulturen, og i den sammenheng tok hun flere skjellsettende initiativ. ({hellip}.) Hun tok også initiativet til flere vellykkede utendørsspill, som Håkonarspelet og Mostraspelet av Johannes Heggland og Kinnaspelet av Rolf Losnegård på øya Kinn vest for Florø, der hun med entusiasme klarte å utvikle et kreativt samspill mellom profesjonelle og amatører».- Hvordan opplever du, som også er leder for Norsk skuespillerforbund, å jobbe sammen med amatører, enten det nå er som regissør eller medskuespiller?- Amatør betyr jo den som elsker, den som har kjærlighet til faget. Slik opplever jeg de amatørene jeg jobber sammen med. Det er en gave å få lov å være med i slike sammenhenger. Og dette at staben ofte er den samme fra år til år gjør det så hyggelig, som i Spangereid, sier hun.- Jeg er fryktelig glad i Kråka. Det er en fin opplevelse å være med der, og det er en god rolle å gjøre. Og så er jeg fryktelig glad for å få jobbe med Bentein Baardson. Han er nesten billedkunstner i måten han lager teater på, og det er fantastisk inspirerende, sier hun. Monolog-suksesser

Agnete Haaland har i mange år hatt stor suksess, også internasjonalt, med sine monologer som hun har gjort sammen med Anne-Karen Hytten som regissør. Florence Nigthingale har hun hatt på repertoaret i 14 år og spiller den stadig. Hun har gjort Kirsten Flagstad i «Die Flagstad», en forestilling som ble vist i Kristiansand under Flagstad-jubileet i 1995. Videre har hun gjort «Nordens Blåe Blome», om den svenske dikteren Karin Boye. - Monologene har gitt meg anledning til å fortelle mange ting som jeg virkelig har hatt lyst til å fortelle. Det siste vi gjorde nå, Anne-Karen og jeg, var forestillingen «Apepike». Den bygger på et kinesisk eventyr som alle barn i Kina kan, men som er helt ukjent her hjemme. Det ble så vellykket at det også ble bok av det, så sist høst debuterte Anne-Karen og jeg som barnebokforfattere med «Apepiken Mei Ping», forteller hun. Som leder av Norsk skuespillerforbund er Agnete Haaland tillitsvalgt for 950 skuespillere, hvorav tre fjerdedeler er frilansere, som hun selv er. Hun er både glad for og stolt av den avtalen som nylig er inngått med alle de større teatrene, der man er kommet frem til en brøk, et forholdstall som skal være mellom antallet fast tilsatte og antallet midlertidige tilsatte skuespillere. - Vi er opptatt av at det skal være mulig å overleve som frilans skuespiller i Norge. Innenfor teatrene er det derfor viktig å skape sirkulasjon. Likevel ønsker vi ikke å gi fra oss det vernet som de faste stillingene gir, det er ikke minst viktig ut fra et kvinnepolitisk syn. Nå har vi fått et tall på hvor mange kunstneriske årsverk det skal være ved hvert teater, og hvor mange som kan være faste og tilsvarende midlertidige. En kan godt si at vi som fagforening har vært rause, men jeg har tro på at det er en god ordning. - Er det for mange skuespillere i Norge i dag?- Nei, det er ikke for mange, men det er for få jobber til dem. De som kommer ut fra teaterskolene i dag risikerer å ha utdannet seg til arbeidsledighet. I slike situasjoner må de unge selv skape seg arbeid. For bare ti år siden var det slik at de fleste gikk rett i jobb på et teater. Sånn er det ikke lenger. Skuespilleryrket er i større grad blitt et fritt yrke, som innenfor de andre kunstgrenene, der man må bruke fantasien og evnene sine til å skape seg en jobb, sier hun, og berømmer tiltaket Den kulturelle skolesekken. Stolt av Norge

— Jeg blir stolt av å bo i et sånt land, som gir kunstnerne mulighet til å skape, og som gir ungene mulighet til å oppleve noe skikkelig. Selv var jeg heldig, vokste opp med en mor som var skuespiller og en far som var advokat og veldig kunstinteressert. Men det er ikke alle unger som har det slik. Alle fortjener å oppleve kunst, og med Den kulturelle skolesekken er vi et godt stykke på vei for å nå det målet. Og så gir det arbeid til kreative skuespillere, sier hun.