Overdrivelsens kunst er antakelig vanskeligere i ironiens og understatementets tidsalder enn det var i 1905 da Gabriel Scott slapp Pider Ro løs på det lesende publikum. Den fantastiske overdrivelse, like inntil det absurde, er Gabriel Scotts, alias Finn Foggs, viktigste virkemiddel i «Pider Ro’s historier». Den historiske Pider Ro var ikke opphavsmann til disse historiene. «Tvert om vet jeg med sikkerhet at Finn Fogg har laget en del av dem. Han sa iblandt om sig selv, at det var med ham som med de lærde: når de fikk fatt i en knokkel av et eller annet forhistorisk dyr, kunde de rekonstruere resten. Min venn (Finn Fogg) har gjort det samme ……», skriver Scott i forordet til utgaven av 1941. Altså er historiene Gabriel Scotts egne, en tredveårings litterære ungdomssynder, begått lenge før han ble berømt for mesterverket «Kilden» i 1918. ## Kjente historier
Historiene er kjente for mange sørlendinger, ikke minst fordi Ole Geir Feste i mange år har herjet landsdelen med dem. Eldre folk vil også huske dem fra yngre år, populære som de var til opplesning i mange slags forsamlinger. Ungdom har – etter min erfaring i videregående skole – liten eller ingen kjennskap til, og enda mindre forståelse for, disse fortellingene.
Dristig
Det er med andre ord et dristig prosjekt Knut Walle har gitt seg ut på i sitt trettende år med Udhavn Teater i Ny-Hellesund. Fra Dostojevskij, Kafka, Gogol og Søderberg som han tidligere har presentert, er det unektelig en viss avstand til Pider Ro. Alvorsord har det ikke manglet på i skolehuset i Ny-Hellesund. Den tid er i år forbi. Nå er det humoren som rår, og det en humor som ikke er av enkleste slaget. Mye av den er å finne i språklige nyanser, dialektiske variasjoner og ortografiske misforståelser. Men hovedsaken er de kolossale overdrivelsene.
Dialektkunstner
Knut Walle er flink med dialekter . Han gir Pider Ro en umiskjennelig Arendals-drei, mens de andre, Ola Piper og Karel med klompen – blir ekte kristiansandere. Historiene han forteller er «Ola Piper og nonnene», «Ein onderfull begivenhed», «Et lide grann politikk», «Når nødden e’ størst e’ hjelpen nærmest» og «Min forlovels med dronning Pedronelle av Spanien». Det begynner litt stivt med den om Ola og nonnene. Etter hvert får ovedrivelsene mer sving over seg, og i de to historiene etter pausen tar han absurditetene ut i fullt monn, og får fortjent respons fra et premierepublikum som til å begynne med forholdt seg nokså nølende til det hele. Det ble en underholdende kveld alt i alt, og velfortjente god-ord og blomster fra Skolehusets Venner helt til slutt.