Problemet er, som så ofte med middels til dårlige bøker, at det er vanskelig å spore noen motivasjon bak valgene forfatteren har gjort.
Leser man mye ny, norsk samtidslitteratur, er Erik Fosnes Hansens gammelmodige språk, med sine foranstilte pronomen og arkaiske gloser, forfriskende og fornøyelig. Nå er han endelig tilbake med sin femte roman, 10 år etter den forrige. I «Et hummerliv» møter vi Sedgewick, «Sedd» Zachariassen, en veslevoksen og pliktoppfyllende 14-åring. Sedd bor og jobber på besteforeldrenes høyfjellshotell. Etter at moren forsvant da han var liten, og ingen vet hvor hun ble av, har han vokst opp med besteforeldrene på hotellet.
Sedd er usedvanlig veslevoksen — som når han istemmer bestemorens fordømmelse av Pink Floyd «We don’t need no Education», for dens «nedbrytende tekst». Snusfornuften er provoserende, den grenser til autistisk og er sannsynligvis en måte å få frem hvordan det å bli oppdratt av besteforeldrene har påvirket Sedd. Det går likevel leseren på nervene til tider.
I begynnelsen bygges det med spenning opp mot at Sedd skal klare å finne ut sannheten om sine foreldre, men så tar fortellingen en vending, og forteller prosaisk om hverdagen på høyfjellshotellet. Det varer og rekker i et par hundre sider med for det meste tilsynelatende uvesentligheter. Det er som om Fosnes Hansen glemmer seg bort, litt som et barn som snakker seg bort i sin egen fortelling, og selv om selve fortellingen er fornøyelig, lider romanen som helhet av denne mangelen på en utarbeidet komposisjon. Problemet er, som så ofte med middels til dårlige bøker, at det er vanskelig å spore noen motivasjon bak valgene forfatteren har gjort. Historien er til tider ganske underholdende og trivelig, men den nøyer seg (dessverre) ikke med å være bare det. Bokens avslutning skal ikke røpes, det eneste man trenger å si er at den er rystende. Men også med denne rystelsen er det vanskelig å si hva som har motivert, annet enn kanskje et ønske om dramatikk.