Det er fint for oss at Thomas Helland har det fælt av og til. Kjærlighetssorg og smerte har ført til god musikk før. Nå skjer det igjen.
Han rydder opp i følelsene sine. Tenker tilbake, men også framover. For det kan hende alt vil gå bra en gang, med kjærligheten altså. For på den lange og dvelende avslutningslåten, som også er tittelsporet, slår Thom Hell fast at det ikke er siste gang han forelsker seg. At det ikke er for sent å bli sammen.
Låtskrivere har det fint sånn. De kan bruke musikken og sangskrivingen som en ventil for å slippe ut vonde følelser. Vi andre må finne terapi på en annen måte, eller så kan vi rett og slett lytte til Thom Hell og dette fabelaktige albumet. Dulle seg inn de melankolske og såre melodiene, sense og absorbere stemningen, for så å komme ut igjen i bedre emosjonell form.
Dette er altså albumet der ett av Thom Hells store idoler er en viktig samarbeidspartner, Jason Falkner, nå soloartist, tidligere sjef i Jellyfish. Musikken er innspilt i Los Angeles, og til tross for at de fleste tekstene handler om tapt kjærlighet og forhold som er over, så er det lett å høre at Falkner og Hell har kost seg i studio. Her er et vell av leken pop med delikate arrangementer i et classic pop-format.
Vi snakker med andre ord om musikk i sporene etter The Beatles, Paul McCartney og The Beach Boys. Og faktisk mer enn noen gang; The Moody Blues. For Thom Hell har ikke funnet opp popmusikken, men han er bare så flink til å dyrke den fram til et eget artisteri.
Her er ikke så mange overraskelser i forhold til det Thom Hell har gjort før, men dette er nok hans jevneste og beste album. Han har heller aldri sunget så bra som her, og Jason Falkner har helt sikkert vært viktig når vi snakker om arrangementer og produksjon.
De to opptempo-låtene, "Tonight" og "So Many Wars", er gode å ha på et album med mye lavmælt dramatikk og død romantikk. "You" er kanskje best av de drømmende og rolige låtene. Vi stopper der, for egentlig er hver eneste én av de ti låtene best på dette albumet.