De virket veldig gira da de kom på scenen. Kanskje de var for hete og for tente?
For dette ble en rotete konsert av Nils Olav Drivdal og hans Evan Seleven. Han sa det kanskje aller best selv: Vi er semiprofesjonelle, og har bare litt igjen.
Bandet har helt sikkert gjort bedre opptredener enn dette. Med et bedre lydbilde. For lyden føyk hit og dit. Ikke fordi det blåste så fælt ute på Odden, men balansen mellom instrumentene forsvant nå og da. Smått hørte vi bare rytmeseksjonen, mens de tøffe og energiske gitarriffene ble borte.
De tekniske problemene er én ting. Men det som er viktigere nå for disse energi-rockerne er å skrive låter. Bedre låter med bedre melodier. De har noen allerede som holder. I alle fall tre-fire. Mye av resten er bare middels. De er litt anonyme. Og anonyme låter kler ikke band som spenner buen så stramt og hardt som Evan Seleven. De entret nemlig scenen til fanfare-musikk, og noe av det første de gjorde var å detonere en konfetti-bombe.
Omtrent midt i settet ble vi introdusert for en kjærlighetssang som skulle være «så fin at sola skulle komme fram». Mot slutten av låten knuste de gitarene sine, og det begynte å regne i stedet.
Det bor mye bra i dette bandet. Ikke minst gutsen, energien og rockekunnskapene. Men heretter handler det om å bruke egenskapene sine på best mulig måte. Dersom de ønsker å bli noe mer enn et lovende band fra Kristiansand.