Et ørliten stopp her: I 1999 kom hans «Den sjette sansen», en intelligent, dobbeltbunnet, angstfull film om en gutt som kunne se døde personer og hendelser i fortiden. Han ble nominert til Oscar-pris for Beste regi og Beste originalmanus, ble kritikerrost og vant en stor fanskare.
Siden er filmene hans blitt særere og blekere for hvert verk. Det kulminerer klart med «Lady in the Water». Her vil han ha oss til å tro på en historie om at et vesen fra havet, en havnymfe, dukker opp i svømmebassenget til et borettslag (!). Hun søker hjelp hos vaktmesteren, som alltid ellers formsikkert og detaljrikt tolket av Paul Giamatti, birollenes konge som i fjor mottok Oscar for nettopp Beste birolle. Det viser seg at et beist er ute eter henne, en overdimensjonert schæfer med gress på ryggen og øyne som selvlysende rubiner.
Ifølge et gammelt sagn finnes det mennesker som kan redde henne, og vaktmesteren forstår at alle disse menneskene er blant blokkas beboere.
Vel. Særhet kan være positivt og fruktbart. Men når særheten gis en omdreining eller to for mye, blir særheten tåpelig, maniert og i verste fall latterlig. Her blir resultatet i hvert fall de to førstnevnte momentene. For at publikum skal ta til seg en grøsser, må de gis en illusjon, der og da, om at dette skjer/kan skje.
Den illusjonen er beskjeden, og den blir mindre og mindre, og den faller sammen som et mislykket sukkerbrød når vesener, som ser ut som de er skapt av lyng og mose og gruvelamper, faller ned fra nattehimmelen. M. Night Shyamalan sier at dette opprinnelig var en godnatthistorie han lagde til sine døtre. Roald Dahl lyktes i å omforme sine godnatthistorier til døtrene til stor kunst. Shyamalan makter det ikke.
Lady in the Water
USA 2006
Regi, manus og produksjon: M. Night Shyamalan
Skuespillere: Paul Giamatti, Bryce Dallas Howard