Dette er fra et jødisk miljø i et typisk middelklassemiljø et steds i USA i 1967. I så måte vet Cohen-brødrene («Fargo», «No Country for Old Men») utmerket godt hva de snakker om: De er jøder og de er oppvokst i et slikt miljø.
Filmens fokus er på en jødisk lærer, Larry Gopnik, middelaldrende, gift, med to tenåringsbarn. Larrys retningsløse bror sover på sofaen hos dem. En dag forteller kona at hun vil ha en rituell skilsmisse, hun akter å gifte seg med en enkemann i nabolaget. Det kommer som lyn fra klar himmel. Og dette er bare begynnelsen på det morass av negative hendelser som tårner seg opp omkring Larry, det er som om Guds vrede har rammet ham.
Først: Dette er smidig, uttrykksfull regikunst, filmen føles ladet av uvisshet og noe ubestemmelig truende, den har en stemning og tone som av lett feber. Og rytmen er ytterst presis.
Det kan skyldes en karakterbrist hos undertegnede, men en har iblant litt vanskelig for å få øye på filmens siktemål, filmens mening og retning: Er den en beretning om en mann hvis liv rakner, deretter hans sakte ferd gjennom lag av ydmykelser mot undergangen? Som en mann som sitter i en robåt uten årer ovenfor Niagara.
Filmen kan oppfattes slik, og da leser en den som en ren tragedie. En lett absurd tragedie, riktignok, men sortheten og mangelen på håp er ikke til å ta feil av.
Eller er dette en ondskapsfull komedie, der humorens giftpiler er rettet mot et urbant, jødisk miljø i USA, mot den verdenens tro, verdier, tradisjoner, ritualer.
Med andre ord: Spotter Cohen-brødrene sin arv og sitt opprinnelige miljø, eller har de dyp medlidenhet med sin hovedfigur Larry?
Undertegnede er ikke sikker. Like fullt: Det er en fascinerende film. En meget fascinerende film.