I Storbritannia digger de dette bandet fra Wales fortsatt, mens popularitetskurven nok var høyest her hjemme på andre halvdel av 90-tallet.Men Manic Street Preachers holder koken. Etter den fyldig produserte og tidvis pompøse forgjengeren ”Postcards From a Young Man”, demper trioen seg litt på sitt ellevte album med et akustisk lydbilde. Dette er likevel ikke noen viseplate; den har ingrediensene vi forbinder med Manics. Nemlig storslåtte låter med tekster som tidvis er proppet av samfunnskritiske og politiske meldinger. Gjestevokalist fra Sheffield, Richard Hawley, er med på å løfte tittelkuttet til et høydepunkt, og ”Show Me The Wonder” har alle de positive ingrediensene vi forbinder med denne trioen.
Dette albumet kommer neppe inn på deres topp 5-liste over deres beste skiver, men låtene vokser for hver høring. Intensiteten er høy selv om det elektriske elementet mangler.