Den amerikanske skuespilleren Dustin Hoffman ("Manndomsprøven", "Asfalt Cowboy", Little Big Man", Tootsie") debuterer her som regissør, i en alder av 75 år. Og dét i en britisk film, attpåtil med BBC som hovedprodusent.

Handlingen er lagt til et hjem for pensjonerte sangere og musikere. Flere av pasientene – de kan jo ikke kalles "innsatte"? – er gamle berømtheter, og mange kjenner hverandre fra før. Gamle intriger svever lavt over oppholdsrommene. Ved filmens begynnelse står den årlige feiringen av komponisten Verdis fødsel for døren. Da ankommer en av de store fordums divaene (Maggie Smith, nok å si "Downtown Abbey") til hjemmet. Der befinner allerede en tidligere og meget berømt operasanger seg (Tom Courtenay, han huskes fra "Dr.Zhivago" og "The Dresser"). De to har en gang i tiden vært gift i ni timer. Og flere andre har vært venner og kolleger, på ulikt vis, med de to. Vi sier ikke mer...

Det er en "feel good" -film, la ingen tvil herske om det. Men det finnes "feel good"-filmer og det finnes "feel good"-filmer. Noen føles bare som et hastig klapp på skulderen, noen blir for magre, andre kjennes for sentimentale. Denne føles enkel, men hederlig. Den rører ved hjertet på en redelig, smilende måte. Men det er en liten film. Den lager få ringvirkninger. For eksempel er den franske "feel good"-filmen "De usynlige" i en helt annen divisjon. Likevel: Den har sjarm. Sjarm og vemod. Eller rettere sagt: Filmen besitter hele tiden og veien et vemod, og det vemodet blir sjarmerende formidlet.

Dustin Hoffmans regidebut er bemerkelsesverdig. Han besitter smidighet og disiplin, og han klarer på en nett måte å bake inn varme i sine bilder. Han viser i sitt arbeid en dyp elskverdighet. Elskverdighet kan læres, den kan trenes opp og den kan finpusses, slik for eksempel hotellansatte kan. Men genuin elskverdighet kan ikke læres, det er noe en har i seg, som sangstemme. Og Dustin Hoffman har elskverdighet. Derfor blir denne lille filmen om vemod både varm og sjarmerende.