Å publisere en hel samling med muntre, erotiske dikt må betegnes som litterær risikosport. Her er leseren virkelig på hjemmebane. Hvis pirringen uteblir og humoren ikke slår an, står poeten avkledd tilbake, og kritikeren får lett spill og kan gjøre seg vittig på hans bekostning. Det spillet vil jeg ikke spille. Jeg vil heller rose Refsum for at han har mot til å prøve dette. I riktig setting – for eksempel i lystige lag – vil diktene hans kunne gjøre stor lykke.
Samlingen er en feiring av seksualitetens gleder, men rommer også betraktninger over dens plass i livet, og over noen av dens utfordringer og dilemmaer. Den kobles sterkt til kjærligheten og ekteskapet, noe som virker begrensende. Av de 40 diktene, er det særlig to som skiller seg ut i positiv retning: «Lage barn», som er en morsom scene hvor barna står utenfor soveromdøra og maser mens foreldrene lager flere barn; og «Swingers», en dialog mellom ektefellene om det ømtålige temaet å ha sex med andre. Her fins det reelle dilemmaer som gir diktene nerve.
Problemet ligger i ambisjonen om å skrive alt dette på rimede vers, i tradisjonen fra André Bjerke og Margrethe Munthe. Med dette vil Refsum fylle et hull i norsk poesi, har han uttalt. Småartig er det, men når enderimet blir et mål i seg selv, blir resultatet sjelden godt: sitte/fitte; bule/pule; klam i hakket /såre og skakke.Innimellom glimter poeten likevel til, som når han originalt rimer «You make me puke» på «jævla hæstkuk».
Rimjakten går ut over presisjonsnivået. Her finnes få presise sansninger, overraskende observasjoner eller sensuelle formuleringer. I stedet veksles det mellom metaforiske omskrivinger («Kom med dagens ferske brød / Gi meg saft, gi meg frø»), romantiske vendinger («Det er en lek med ilden / å søke Eros-kilden») og bramfritt obskønt språk («Hørt sånt tull! / bruk heller ord / som fuck og knull»). Men forslitte uttrykk på rim er fremdeles forslitte uttrykk.
Den lekne tonen synes å sperre av for en dypere utforskning av emnet. Seksualiteten knyttes til brunst og bejaelse, men ikke seriøst til for eksempel aggresjon, tomhet eller grenseoverskridende vilje. Mot slutten tenderer boka mot ekteskapsrådgivning: Det gjelder å se hverandre og samle felles opplevelser i form av reiser, hvitvin, klining og musikk: «et liv uten Mozart er et hus uten vegg». En dannet, humanistisk hedonisme synes å være idealet. Men hvorfor kreve for mye? Ta boka som den er, med dens muntre frekkhet og fryd.
