Noen ganger vet jeg hvor jeg har vondt — det verker i en ankel, et kne, i leggmusklene, i hælen - ofte i hælen, og ofte om morgenen. Gulvet presser mot hælbeinet, jeg må gå på tå. Andre ganger vet jeg ikke hvor smerten kommer fra, jeg kan ikke lokalisere den. Den er der likevel. Den dirrer i kroppen som en trussel, og jeg må bevege meg varsomt, planmessig og økonomisk. Det kan ikke være noen store utfall, jeg må ikke slippe til det som gjør vondt. Nå sitter jeg på huk foran vifteovnen på det gamle rommet. Krum, foroverlent, med hendene akkurat langt nok unna rillene til at jeg ikke brenner meg. Foran den varme luftstrømmen fryser jeg ikke. Men bare huden er varm. Flytter jeg meg unna ovnen, vil kulden krype inn i kroppen igjen.
Og jeg må i dusjen , jeg må gjennom gangen og inn på badet, inn i dusjen. Jeg venter, jeg utsetter det, dusjen fungerer som vifteovnen - jeg er varm under vannstrålen, men det tar tid før vannet blir varmt nok til at jeg kan gå inn, og med det samme jeg går ut, blir det like ille igjen. Og etappen til badet er lang.
Nede kan jeg høre mamma og pappa, de er i yttergangen og kler på seg, det stamper i føtter, stemmene er høye, noe faller i gulvet, jeg hører andpusten latter, lyden av døren som går opp, og jeg skutter meg ved tanken på vinterluften som står inn av døren der nede, for vinden står rett mot huset, det har jeg hørt i hele natt, og jeg ser for meg hvordan den dunlette snøen blåser inn på filleryen.
De gamle skøytene mine ligger i skjulet, hvert år må de graves frem, de havner alltid under noe, de har aldri sin egen plass. Foreldrene mine har ikke noe system i skjulet, de flytter rundt på ting, og jeg burde hjelpe dem, rydde opp, men jeg er her nesten aldri - bare når det er jul, og litt om sommeren. Jeg har bare vært hjemme fem ganger siden jeg flyttet ut, men er dette hjemme, kan jeg egentlig si hjemme? Er det ikke studenthybelen som er hjemme nå, det er jo der jeg bor. Det er der dagene er like og maten den samme. Det er aldri helg der, aldri helligdager, aldri ferie.
Jeg skifter stilling, setter meg med bena i kors, det knekker i kroppen idet jeg gjør det, og like etter reiser jeg meg, for jeg må kle på meg, jeg må gå ned, jeg må ut og lete etter disse skøytene. Det er noen år siden sist vi kunne gjennomføre julaftentradisjonen med å gå på skøyter på vannet nedenfor jordet før julegrøten klokken tolv, det har vært for mildt, men i år er det kaldere enn på lenge - vannet er gråblankt og hardt.
Et par øyeblikk blir jeg stående foran vifteovnen med varm, tørr luft rundt anklene, jeg spenner leggene for å slippe å ha hælene nedi. Venter. Så lister jeg meg fort over gulvet, rasker med meg klærne fra krakken ved døren, forter meg ut fra soverommet, bortover gangen og mot badedøren, men så hører jeg lyden av bevegelse der inne, det er opptatt, broren min er der, og jeg må tilbake, tilbake til rommet og vifteovnen, jeg smeller døren bak meg og setter meg ned med armene rundt beina og pannen mot knærne, jeg bestemmer meg for at dusjen skal være belønning, det er ikke nå jeg skal dusje, jeg skal dusje når jeg har gått på skøyter, etter det igjen venter måltidet.
Mamma roper på meg nede i gangen.
Jeg løfter hodet, men svarer ikke, mamma roper igjen, og denne gangen svarer jeg, men det kommer ikke noe spørsmål fra henne, det kommer ikke noe mer, det var ikke noe hun skulle si, hun skulle bare rope navnet mitt, vite at jeg var her, at jeg fantes her oppe.
Det er ikke plass til mer enn én person av gangen i skjulet. Man må bevege seg langsomt og forsiktig inn så ingenting skal falle ned, man må gå langs stripen med synlig gulv.
”Vi må finne et fast sted til skøytene,” sier pappa der inne, han er stor og rød i den vatterte jakken, han er en bred rygg og sperrer veien for alt, og han snakker ned i kassen han roter i.
Mamma står på trammen og titter inn på ham der han leter, hun holder et par kvaster kristtorn. Trammen er også liten, det er bare plass til én person der, og jeg står i det frosne gresset litt bortenfor og hjelper ikke til. Jeg rører ikke på meg, jeg bare knytter og åpner hendene, rasjonerer med alle bevegelser. Hvis jeg spenner musklene hardt nok og nesten ikke står her, vil det ta lenger tid før kulden virkelig kryper inn.
”Slapp heller av i kroppen,” sa Jørgen til meg da vi ventet på å bli plukket opp på stasjonen i går, ”ikke bruk energi på å anspenne deg, beveg deg.”
Men jeg kunne ikke det , og jeg kunne ikke svare heller, ikke uten å si noe jeg ikke vil si. Broren min er høy og kraftig og utstråler en ledig varme, han trenger ikke hansker, trenger ikke planer, han går dit han vil, han overvelder meg.
”Jørgen har gått i forveien,” sier mamma og tramper med føttene, slår snø av støvlene, og jeg nikker, det hørte jeg, det smalt i ytterdøren alt før jeg klarte å rive meg løs fra vifteovnen for andre gang. Nå kommer han til å ha gått mange runder når jeg kommer ned, han kommer til å ha løsnet på skjerfet, han kommer til å dampe av bevegelsesglede, og han er på den andre siden av noe som jeg ikke kommer igjennom.
Med en skarp skrenselyd bremser Jørgen foran meg, en dusj av fint isstøv står opp fra skøytene.
”Femten runder allerede,” sier han.
Jeg knytter lissene hardt, så reiser jeg meg.
Da vi var yngre gikk vi runde på runde hver vår vei, og mamma var med. Hun telte opp rundene, hun hadde flagg, gymfløyte og papirblokk, og hun hadde med seg kakao som vi drakk etterpå ved den frosne bredden mens pappa laget grøt oppe i huset. Nå har dere gjort dere fortjent til julegrøten, sa han da vi kom svette i luggen inn på kjøkkenet. Noen få år vant jeg, som regel vant Jørgen, og det var marsipangris til den som vant, men det var også marsipangris til den som fant mandelen, og ett år vant jeg begge marsipangrisene, jeg ble så kvalm at jeg kastet opp.
”Jeg gidder ikke gå om kapp,” sier jeg til Jørgen og tar noen skøytetak ut på isen.
”Jeg tenkte ikke at vi skulle gå om kapp.” Han kommer opp på siden av meg, forbi meg, han snur seg og ser på meg mens han skøyter bakover, og jeg vet han kan dra fra meg når han vil, hvis dette hadde vært en elv, kunne han ha skøytet til neste by før jeg rakk å si noe til ham, han ville bare sust av sted, han ville dratt.
Men Jørgen skøyter langsomt nå , han ser på meg, han gransker kroppen min, han lar blikket gli langs hele meg, han ser bort, og så ser han på meg igjen.
Jeg bøyer av til siden og setter opp farten, skøyter helt til enden av vannet og bråstanser med et hardt skrens, jeg snur meg, kjenner beina verke og hjertet dunke, men ikke fort, jeg har ikke høy puls lenger, og når jeg skal sove, teller jeg pulsslag og kommer til trettini.
Det skal mye til før jeg svetter, det tenker jeg på når jeg ser andre svette, når jeg sitter på seminar og ser våte flekker under armene til folk. Kroppen min er tørr og hard, huden er ru, og jeg ser ofte for meg at andre er glatte og våte, som seler i vann, bare varme, veldig varme. Menneskene rundt meg vokser seg alltid for store, det skal ingenting til, det skjer når jeg går i den seige folkemassen fra t-banen eller når ikke kommer meg raskt ut fra forelesningssalen. Det er så mye lyd i folk, så sterke lukter, og selv vil jeg være luktfri, men jeg vet at det er noe galt med ånden min. Jeg lurer på om Jørgen merker det, om mamma og pappa merker det, om de kommer til å merke det ved bordet.
Jørgen skøyter ved siden av meg nå, ikke helt tett ved, men likevel ved siden av, og mine skøytetak er kortere enn hans, krappere, skarpere, mer hakkete, jeg har alltid tenkt på skøyteblad som kniver.
”Hvor lenge vil du gå,” spør han etter at vi har tatt ti runder sammen.
”Litt til. Det er deilig å bare gå.”
”Du gjør noe rart med beinet.”
Jeg saktner farten, han glir litt fra meg, men han snur i en bue og ser på meg.
Hele høyrebeinet mitt er stivt, jeg prøver å beskytte det fra en smerte jeg ikke kan plassere, men jeg dreier av enda en gang og skøyter mot bredden, denne gangen for å ta av meg skøytene.
Jeg fortjener ikke å dusje lenge, men jeg må det, for å få denne kulden ut av kroppen.
Mamma åpner døren for meg da jeg kommer, hun må ha sett meg fra vinduet.
”Fikk du frost i deg?” spør hun. Hun har alltid vært så redd for at jeg skal fryse, det varte til langt oppi tenårene, og det siste året har det blitt sånn igjen, hun ser på meg med en svart uro i blikket, og hun spør om dette, ikke andre ting.
”Det var litt kaldt på isen,” svarer jeg, og det er kaldt i yttergangen også, og en sterk, stikkende lukt av julestjernene pappa setter ned hit fordi han reagerer på dem og ikke kan ha dem oppe i stuen. Det har alltid vært kaldt i gangen, og det er her kransekakedeigen pleier å bli satt når det er bakedag og fullt i kjøleskapet. Da jeg var liten pleide jeg å snike til meg biter av kransekakedeig, den var klissen, kald og bittersøt. Serinakakedeigen var glatt og fet og ble slimete i munnen, pepperkakedeigen hadde små sukkerkrystaller i seg som knaste mellom tennene.
Mamma åpner døren inn til kjellerstuen, der brenner det i ovnen.
”Du kan ta av deg her inne hvis du vil?”
Det er et rart forslag , men jeg nikker og sparker av meg skoene, går på sokkelesten inn og stiller meg ved ovnen, snur meg mot mamma, hun ser på meg fra døren, følger med, og jeg gjør en bevegelse med hodet, sperrer øynene opp litt, som for å si er det noe, og hun smiler til meg, anspent og oppmuntrende, før hun går, og mens jeg hører henne gå opp trappen står jeg helt stille foran ovnen og lurer på om jeg kommer til å bli svak av å være her i tre dager til, for jeg pleier å klare å holde ut kulden, tåle den og være hard, og jeg pleier å gå den lange turen hver dag uansett hvor kaldt det er, men nå ga jeg opp ute på isen, jeg gikk bare inn igjen, og nå orker jeg bare å kle av meg de ytterste lagene.
Jeg hører Jørgen komme inn , han tramper av seg snø, jeg hører lyden av ytterklær, også går han rett opp trappen, opp til kjøkkenet, han er nok sulten, og når han er det, tenker han ikke på det, han er bare sulten og kaster seg over maten, og så gjør han noe annet, han tenker ikke på det, han tar seg en klementin, eller han går en skitur, eller han slenger seg på sofaen og ser på tv og later seg kanskje hele dagen. Jørgen er rask og doven, som et dyr.
Da jeg kommer opp trappen , sitter mamma og Jørgen allerede ved spisebordet borte ved vinduet, det er dekket på, men grøten står ikke der.
”Nå er det mandelgjemming på gang,” sier mamma og legger hånden på bordflaten foran stolen jeg pleier å sitte på.
Jeg har to ullgensere under armen, ullundertøy og collegegenser på meg, stillongs under joggebuksen og to par sokker, jeg må dusje før jeg spiser, for etterpå kan jeg ikke kle av meg, jeg kan ikke bli møtt av kroppen min da, jeg kan ikke, og klokken er halv tolv, vi skulle spise tolv.
”Har du dusjet allerede,” spør jeg Jørgen, og han nikker, han er våt i håret og sitter i t-skjorte, barbeint på det myke teppet under spisebordet.
”Vil du helst dusje først du også?” spør han meg, og jeg nikker og holder genserne med begge armene, men da kommer pappa inn med en lang trefjel med fire dampende grøtskåler, han erklærer at han har hatt akkurat like mye i alle, og nå skal han lukke øynene mens vi andre fordeler dem utover bordet.
”Der er du,” sier han da han ser meg. ”Vil du ordne skålene?”
”Jeg skal dusje først,” sier jeg, og jeg har en hard kant i halsen og vet hvordan det alltid har vært, hvordan det er, det er ingenting man kan rikke på når vi skal spise, og jeg har planlagt dette måltidet, denne dagen, jeg har visst om det i flere uker og forberedt meg, jeg skulle holde ut til klokken tolv i dag og så få lov, det har vært planen, men klokken er bare halv tolv, og senere kan jeg ikke være naken foran meg selv, da kommer jeg til å legge merke til meg selv, da kommer det til å være noen i speilet.
”Vi spiser først,” sier mamma, helt rolig, men svart i øynene igjen, noe haster for henne, jeg henger genserne over trappegelenderet og kjenner den dirringen i armene og svakheten i anklene som jeg liker, det lette trykket i hodet og den lysende følelsen i brystet og magen, alt dette blir borte når jeg gir meg selv lov, og så kommer jeg til å være tungt til stede i rommet.
”Det er nå den er varm.” Pappa er på vei mot meg, han er en som liker å legge hånden mellom skulderbladene på folk og føre dem blidt og vennlig bortover, men jeg kan ikke bli tatt på, og jeg rygger bakover og gjentar at jeg skal dusje, at jeg trodde vi skulle spise klokken tolv.
”Så jeg kommer ned klokken tolv,” avslutter jeg, og så tar jeg trappen opp, krysser gangen og går og inn på badet, der skreller jeg av meg alt på likt og knuger en hånd rundt den ene overarmen, så den andre, jeg kjenner på kneskålene, trekker tommelen hardt ned langs ribbeina, først på den ene siden og så den andre, før jeg presser begge håndflatene mot magen og bøyer meg forover, krummer meg sammen, kjenner at ingenting bretter seg, det er hardt selv om jeg krummer meg og puster vanlig, eller puster jeg fort, jeg vet ikke om jeg puster fort, det er i så fall fordi jeg er kald, så jeg strekker armen inn i dusjen og skrur på, venter til strålen er skåldende varm, så går jeg inn, fortsatt krum, for jeg kan ikke ha varmt vann på magen og brystet, det må være ryggen som blir varm først, så resten, men vannet svir på huden, lyden er øredøvende og fingrene tunge, det gjør vondt et sted bortenfor meg, jeg holder meg fast i dusjforhenget, først forsiktig, så hardt, og så er veggen et annet sted enn tidligere, jeg hører en høy lyd av noe som rives ned.
Da jeg ser opp, står Jørgen over meg og skrur av dusjen, ansiktet hans er mørkt der oppe, og over ham er taket en stor lampe.
Han setter seg ned på huk ved siden av meg og legger hendene på skuldrene mine, holder han meg fast mot gulvet? Ansiktet hans er mitt ansikt, før kunne ingen skjelne oss.
Jeg er ti minutter eldre enn ham, men da han legger hånden på pannen min og fører den andre armen under skuldrene mine og løfter meg litt, er jeg lillebror, og han ser hele kroppen min og kjenner at jeg ikke er her.