KRISTIANSAND: Bakgrunnen var et kino/konsert-konsept som ble arrangert på Fønix kino/Caledonien Hall fredag kveld: Først førpremière på Johnny Cash-filmen «Walk the Line», deretter konsert i hall'en med bror til Johnny Cash, Tommy Cash, og landsdelens egen Bjøro Håland. Av Tommy Cash omtalt noe nær Bear Higland.

En stopp ved Bjøro her: Mannen har passert de seksti, men har fremdeles i behold stemmens karske varme, pluss en ledig scenesjarm og en folkelig appell som føles stø som grunnfjellet.

Hyllest

Da Tommy Cash, etter Bjøros innledningsrunde, entret scenen og umiddelbart dro til med en drivende utgave av «Folsom Prison», skalv jorden under Caledonien Hall!

Den skalv fordi låten ble fremført med den karakteristiske Johnny Cash-sounden, og den ble fremført av en mann som hadde klare familiære ekko av Johnny Cash i sin sikre stemmeføring.

Og den ble fremført av en mann som hadde et rolig, inkluderende vesen.

Det tok ikke Tommy Cash lengre tid å fange inn publikum enn det tar å si ordet «Ja!»

Nå skal det mildt tilføyes at publikum allerede var Johnny Cash-oppglødde etter å ha sett filmen «Walk the Line», pluss det uomtvistelige faktum at svært mange for lengst, kanskje for årtier tilbake, var innfanget av Johnny Cash. Broren sang til fansen, han kom til sine egne.

Men for all del: Bror Tommy kunne stemmemessig ha vært av en langt blekere støpning enn han viste seg å være, og stilen, fremtoningen kunne ha hatt negative vibrasjoner.

Men se: Han viste seg å være en person laget av et meget sympatisk stoff. Og han tilkjennega en stor kjærlighet til broren, han var full av anekdoter om ham, ofte tørrvittig fremført.

Et ørlite poeng her: I et par scener i filmens begynnelse, ser vi ham portrettert av en barneskuespiller. I filmen er Johnny Cash atten år, året er 1950. Bandet besto av Knut Kjetil Møen, Oddvar Høgetveit, Arne Håland og Per Kolstad. Tommy Cash hadde med seg Rick Buck på lead guitar.

Hyggelig

Publikum i Caledonien Hall fredag var ikke ensartet. Det strakte seg aldersmessig fra jenter som måtte befinne seg i «siste på videregående» til menn som kunne se ut som om de hadde gått ut av framhaldskulen i 1960. Vi registrerte kun to sorte hatter med westernlook, to capser og en lue à la «Norsk fjøsnisse». Resten så ut som folk ser ut en lørdag formiddag på «Markens».

Men stemningen var ensartet: Hyggelig, smilende, oppglødd på en blid måte. Du følte en trivelighet og en trivsel som kunne minne om en stor skytterlagsfest i en av våre indre bygder, dette sagt i den mest positive betydning.

Og det utenomliggende aspektet, sett fra Kristiansand, var påtakelig: Mandal, Lindesnes, Setesdalen og Søgne var godt representert, oppspedd med blekansikter fra Songdalen, Kokleheia og Mosby.

I all overflødighet: Førpremieren/konserten var utsolgt.

Vi overhørte en replikk etterpå: — Det va' bare å lokke øyan, så va' det som å oppleve Johnny Cash - dette va' både gøy og sterkt!

Kan vi ikke konkludere med at det var den gjengse dommen? Jeg tror trygt vi kan det.