«Pingvinenes marsj» er beretningen om en parringssyklus som for undertegnede var totalt ukjent.
I uminnelige tider har keiserpingvinene i Antarkis vandret til den samme hekkeplassen, selv om veien endrer karakter hvert år. Der starter parringsleken, en lek og et spill du kan gjenkjenne mye menneskelige trekk i. Men så: I de neste månedene skal et egg legges, og egget ruges ut av hannene, mens hunnene drar tilbake til havet for å spise. Når så kyllingene er ute av eggene, vender hunnene tilbake. Da er det hannenes tur til å fylle seg med fisk. Frem til kyllingene er store nok til å klare seg selv, veksler hannene og hunnene mellom «barneoppdragelse» og det å dra til havet etter fisk.
Hele trekvart år etter at vandringen begynte, går de voksne fra de unge. De drar ut i havet, de blir der i fire år, inntil de er klare til å begynne vandringen. Det er et dypt fengslende dokumentarisk verk, dette. Klart, rolig og poetisk utformet, slik at en får hvert eneste aspekt ved vandringen og ritualene med seg.
Samtidig løfter filmen en opp til en refleksjonsnivå som dreier seg om samhold og samtidig individets rett. Om det å beskytte og samtidig bli beskyttet. Om samholdets krav, plikter og gleder. Og med fare for å lyde utilbørlig høytidelig: Denne beretningen blir også en fortelling om triumfen ved det å leve, ved å gjennomføre en syklus og dermed oppfylle en utvikling.
En unik film, imponerende gjennomført, en film som favner vidt og som fortjener et stort publikum.
Unik og poetisk
Pingvinenes marsj
Frankrike 2005
Regi: Luc Jacquet