Journalistikken og kunsten beveger seg som oftest i ytterkantene av det vanlige. De som forteller historier leter etter historier i kantene av den vanlige tilværelsen. For der — i ytterkantene - der er det friksjon, konflikt, drama og det er der vi finner det ekstraordinære, der sannheter blir prøvet eller fare oppstår.
Det bare å være et menneske og leve et vanlig liv er dramatisk nok
Men det er jo ikke helt slik. Det bare å være et menneske og leve et vanlig liv er dramatisk nok. For folk flest. Vi fødes og vi dør alle sammen, men mellom disse punktene er det feilslåtte ambisjoner, store suksesser, ville drømmer, ensomhet, sorg, vakker kjærlighet, bristende moral og levde liv. Det er alltid, alltid drama pakket inn i hvert eneste menneskes liv. Kanskje noen punkter som blir skjebnesvangre eller avgjørende. Episoder eller hendelser som gjør at livet tar en vending. En vond barndom man aldri klarer å riste av seg eller en kjærlighet som forandrer alt.
I januar seks år etter har Facebook-siden hans 16 millioner følgere
Da Brandon Stanton sluttet som trader i Chicagos finansverden ville han gjøre noe helt annet. Han reiste til New York og bestemte seg for å fortelle historien til 10 000 new yorkere og publisere dem på nett. Han startet bloggen Humans of New York i 2010. I januar seks år etter har Facebook-siden hans 16 millioner følgere og på Instagram følges han av 4,7 millioner mennesker. Det er historier av alle slag. Bittesmå og veldig store. Det er levd liv. Eller håp om et levende liv. Det er en eldre dame som forteller om sin ensomhet. En student som bretter ut ambisjonene. En hjemløs som forteller hva som bikket for ham. Det er middelaldrende dame som forteller om pleien av sin gamle mor. Det er et barn som forteller om lykken sin. Det er alt. Det er hverdagsliv til levende mennesker. Små noveller. Stanton har også flyttet bloggen sin, han reiste både til Jordan og Tyrkia i høst for å fange historier til flyktninger der. Og selv om de følgelig står i helt andre ting enn en sliten overklassedame med en doogiebag fra Upper East side - så er drømmene de samme.
Det er blitt en verdensomspennende suksess og mange byer i hele verden har kopiert ideen. Hva vitner det om? Et ønske om bli kjent med hverandre? Se hverandre? Se livskunsten hos andre, kjenne igjen undergangen eller finne det universelle menneskelige?
Kanskje det er dette - som en flyktning fra Syria fortalte til Stanton i høst: Jeg er ikke forsvunnet ennå. Jeg er i verden fortsatt og vil fremdeles noe bra med livet mitt.
Det gjelder alle. I New York. I Syria. Eller i Kristiansand.