KRISTIANSAND: De som ventet seg en Mozart-opplevelse ved å avlegge gjesteforestillingen Tryllefløyta et besøk i går eller i forgårs, ble antakelig snytt for akkurat det. Men til gjengjeld fikk man så mye annet.

Noen vil opplagt synes at forestillingen nærmest begår helligbrøde i sin omgang med Mozart. Andre vil omfavne den og juble over at folkemusikken endelig er blitt stueren og kan inntre i finkulturens hellige haller. Noen vil ganske sikkert rett og slett ha gledet seg over en severdig og overraskende forestilling.

Tryllefløyta er blitt til i et samarbeid mellom Rikskonsertene i Norge, Riksteatern og Västanå teater i Sverige. Den svenske folkemusikkgruppen Harv — Magnus Stinnerbom, Daniel Sandén Warg, Christian Svensson og Mattias Pérez - sitter sentralt på scenen og utgjør «orkesteret». De to førstnevnte er ansvarlige for den musikalske bearbeidelse av stoffet, det vil si for omformingen av kunstmusikken til folkemusikk med uomtvistelig skandinavisk karakter.

Rollene ivaretas av noen av de beste sangerne innen folkemusikken; Berit Opheim er både Monefruva (Nattens dronning) og Fuglefenta (Papagena), Jon Anders Halvorsen er prins Sveinung (Tamino), Øyonn Groven Myhren er Ung Silja (Pamina), Odd Nordstoga er Fuglefanten (Papageno), Aasmund Nordstoga er Solsira (Sarastro), Annar Nohre By er Sven Svarte (Monostatos) og Svein Vise, og de tre ternene er Kirsten Bråten Berg, Marit Mattisgard og Gro Kjelleberg Solli. I tillegg medvirker danserne Martin Myhr og Jon Ellingsen.

Handlingen er omplantet til en norsk eller nordisk eventyrverden, og kostymene er bunadliknende drakter som gir både middelalder- og Lillehammer-OL-assosiasjoner.

Tenk deg Nattens dronnings arie, den berømte med forferdelig vanskelig koloratur-sang, omplantet til norsk folkemusikk. Forbløffende god er løsningen, slik den forekommer i forestillingen. Kvederen Berit Opheim gjør det slett ikke som koloratur, men som lokk og hujing, som trall og krull - som avansert og forfinet fjell-i-mellom hauking og kauking langt utover vidda.

De wienerklassiske rytmer sprites opp og får dansefot. Overgangene mellom folkemusikken og Mozart-musikken blir noen ganger nesten umerkelige, eller en sitter og tror at dette er ikke Mozart, men så er det det likevel, ved nærmere ettertanke.

Noen ganger er det for mye av operaens unoter igjen i forestillingen, som når hele første akt i lengden blir stillestående, med sangere for mye plassert på scenen avleverende sine prestasjoner med begge føtter godt plantet på scenegulvet. Andre akt er livligere.

Tryllefløyta er blitt en spennende forestilling, et bemerkelsesverdig resultat av et dristig eksperiment. Prosjektet er ikke uproblematisk, men har åpenbart appell til et bredt publikum - i alle fall var det tydelig i et fullsatt Arendal kulturhus mandag kveld.

Jeg er ikke på noen måte Mozart-purist, men det hendte underveis at jeg fikk samme følelse av ubehag som under en fremførelse av Young Messiah, pop-versjonen av Händels Messias, for noen år siden. Spørsmålet er hvor langt en skal gå, og hvorfor en skal gjøre det. Er det for å tekkes publikum, eller er det i pur skaperglede? Det er to forskjellige ting, det.

Emil Otto Syvertsen

OPERA

«Tryllefløyta - Ein folkeopera».

Etter Mozarts «Tryllefløyten», gjendiktet av Stein Versto,

musikalsk bearbeidelse Magnus Stinnerbom og Daniel Sandén Warg.

Arendal kulturhus mandag,

Agder Teater tirsdag.