Ut av Cultiva-tåka

De fjernet triumfens bue,

for et slott de ville skue.

Men der som Markens ender,

ruver enda et shoppingsenter.

Kultur handler om oss og hvem vi er nå. For ettertiden vil kulturen fortelle hvem vi var. Den er vår felles identitet. Kulturens natur er mer på tross av enn på grunn av. Om Markens skal være en kontrast til blikkboksene og parkeringsplassene på Sørlandssenteret, bør den i hvert fall fylles med kunst. Når man så velger å fjerne en av Kristiansands mest iøynefallende skulpturer i Markensgate på syltynt grunnlag, lurer jeg på om Kristiansand står i veien for kristiansanderne?

Cultiva må være det verste som har skjedd Kristiansand siden brannen på Caledonien. Slik jeg ser det har millionene, eller milliardene, ikke ført noe annet med seg et par flotte bygg og en handlingslammelse fra kommunen og andre kulturaktører.

At man nå ser mot en modell der kultur skal oppstå i samarbeid med næringslivet er en skremmende naiv tankegang. Næringslivet kan, og bør, benytte seg av lokale kulturaktører til alt fra dekorasjoner til julebordsunderholdning. Men dette genererer ikke mer kultur. Det vedlikeholder bare det allerede eksisterende kulturlivet.

Med Kilden har Kristiansand fått alle de kulturarenaene en storby skal ha. Men det som mangler er innholdet. Noen må spille rollene, ordene må skrives, strøkene må males og sanger må synges. Hvem skal gjøre det, er et viktigere spørsmål enn hvor de skal gjøre det. Har man husket å stille det underveis?

Et eksempel er debatten om bruken av Aladdin. At riving fortsatt sees på som et alternativ i et sentrum som renner ned av kjøpesentre og eldreboliger, kan fort resultere i mer av det vi har mye av. Gjennom de siste 200 årene har Kristiansand hatt en tradisjon for å fostre landets største forfattere. Bruk det til deres fordel, løft de opp og fram, tjen penger på dem — og la Aladdin bli Kristiansands litteraturhus. Det vil sikkert hjelpe på både omdømme og turisme, som lokalpolitkerne er så opptatte av.

Å bygge bygg som kan stå som monumenter over en storhetstid, og inn i en annen, er viktig. Kilden er en et fint symbol på den velstanden som ligger over oss. Men det som skal leses, lyttes til, sees og oppleves av de mange kristiansandere er ikke først og fremst bygget. Det er innholdet det skal fylles med. En kunstner er ikke rommet han eller hun arbeider i, men det rommet den fyller i noens liv. Fra opplevelsen av å lese Nils Christian Moe-Repstad eller å se en konsert med Hanne Kolstø, eller å oppdage fortiden gjennom Vilhelm Krag.

Når kunstnerne beskyldes av høyrepolitikerne for å sitte med "hånda i honningkrukken", lurer jeg på om et utspill kan bli mer pubertalt og usmakelig. Det produseres mye og bra kultur i Kristiansand, og noen produserer mer enn andre. Noen produserer kanskje ingenting, men sånne sjanser må man kunne ta når vi ellers klasker oss på låret og kaller oss "verdens rikeste land". Nytten av kunstnerstøtte kan ikke måles på kort sikt. Men den i ettertiden si noe om hvem vi var. Gjerrige, rause, nysgjerrige, lekne, fattige, patetiske, markedsstyrte, solidariske. Hva vil vi være?

Kvalitet koster, også i kulturlivet. Fra en vellykket oppsetning i Kilden til et arbeidsstipend for en kunstner. Så lenge majoriteten av kulturstøtten ikke går til de som produserer kultur, men apparatene rundt, kan man heller ikke stille krav til kulturprodusentene. At ordfører Arvid Grundekjøn ønsker at kulturlivet skal være dugnadsstyrt er en hån mot kulturen. Hadde han gjort hjemmeleksa si ville han sett at det allerede finnes utrolig mye dugnad blant kulturlivet i Kristiansand, fra sliterne i Trash-pop og gjengen på Mølla til kunstnermiljøet på Odderøya. Men alle kan ikke jobbe gratis. På et tidspunkt, om kulturen skal overleve, må den bli noens levebrød.

Da Kilden åpnet satt jeg rørt og så på NRK1 på en gård i indre Østfold. Etterpå kom folk bort og gratulerte meg med et så flott bygg. Og det er det, utrolig flott. Det er knapt en kristiansander, verken innenbys eller utenbys, som ikke er stolt av Kilden. Bygg lever lenge, men ikke evig. At kutten i driftsstøtte gjør at ambisjonene må senkes allerede i åpningsåret er en skam!

Selv om Cultiva har snørt igjen pengesekken, ligger Cultiva-tåka fortsatt tett over Kristiansand. Kommunens kulturstrategi de siste ti årene har vært usynelig. Men nå er luftslottet Cultiva revet, og det kom ingenting ut av millionene annet enn flere kulturbyråkrater. Jeg håper bare ikke rivingen av Kjell Mardon Gunvaldsens triumfbue, kuttet i driftsbudsjettet til Kilden og striden rundt Sørf er smakeprøver på en framtidig kulturstrategi.