Blåserrekke: Jan Johansen, Odd Olav Hauso, Sigurd Olsen og Tor Sandal i trompetrekka, foran det store, sammensatte koret med medlemmer fra både Farsund, Lyngdal, Vennesla, Skien og Kristiansand. Foto: Tore André Baardsen

KRISTIANSAND: Mange ulike religioner og religiøse retninger har kommet til orde i løpet av Sacra Art Festivals seks dager i Kilden. I går var turen kommet til pinsebevegelsen. «Pinsesus i 100» er resultat av et forskningsprosjekt ved UiA, en del av universitetets store forskningsprogram Resep, der Per Kjetil Farstad er en av 25 forskere som har dypdykket i moderne religiøs estetisk praksis. Dette må ikke forlede noen til å tro at konserten var preget av akademisk tørke.

Med 200 aktører på scenen, flest korsangere, 11 sangsolister, et band med titalls medlemmer samt en blåseseksjon med full storbandbesetning, ble det både sus og trøkk over de sceniske prestasjoner. Enhver som har vanket noe i kristne forsamlinger utenfor statskirken vil kjenne til store deler av det repertoar som ble fremført. Skjønt noe har nok allerede gått mer eller mindre i glemmeboka for de yngre generasjoner.

"Fold det gamle merke ut" innledet konserten, deretter fulgte "Snart gryr en lys og evig morgen", "Jeg ønsker å se Jesus først av alt" og så "Nå mitt hjerte synge vil om Golgata" – den siste av lærer Kåre Rinholm som noen vil huske fra skoledager på -50 og -60-tallet. En medley over velkjente "lesersanger" – Perleporten, Barnatro, Ovan der og Å, hvor salig – vakte minner hos mange.

Sangkvartetten Puls fra tidligere tider i Filadelfia i Kristiansand, var representert med tre medlemmer og gjorde inntrykk i "Jeg elsker deg Jesus" av Featherstone. Og så kom Jan Groth på scenen. Først med en Aage Samuelsen medley, dernest med "O Jesus du som fyller alt i alle", så intenst, så fylt av pinsesus som bare en gammel rockesanger kan være det.

Og dermed, etter halvannen time, gikk første avdeling mot slutten. Det ble med andre ord også et langt og sent sus denne kvelden i Kilden. Det som undrer en observatør en smule, er publikums passivitet. Er det det faktum at man befinner seg i en konsertsal og tror man må oppføre seg pent, som gjør at få hender kommer i været, at allsangen blir spak og at det nærmeste man kommer å suse litt er å klappe i takt med musikken? Eller er det de karismatiske bevegelsers omfavnelse av den innadvendte "lovsangen" som har fjernet folk fra de gamle, gode sangene?