SØGNE: — Selvsagt dukker det opp en mørk, mystisk fremmed. Visse stereotypier må man holde fast på i denne sjangeren, sier Hilde Hansen. Den nybakte kiosklitteraturforfatteren tar imot i hagen i Søgne med vafler, kaffe og jordbær.
Hilde Hansen har bakgrunn som norsklærer, og mandag ga hun ut "Stormbyger" som den første av seks bøker i serien "Drømmeøya". Forlaget Cappelen Damm er Norges største innen serielitteratur. Dette er
bokbransjens benevnelse på det folk flest kaller "kiosklitteratur" eller "husmorporno".
Innholdet i Hildes debutroman er relativt uskyldig sammenlignet med en del sjangerkollegaer. Handlingen er lagt til Nord-Norge i 1807, og hovedpersonen Ingeborg Kvitnes er 16 år. Dragningen og lysten hun føler i retning den mystiske Nikolai er naturligvis levende skildret.
— Hvem skriver vel bøker om livet uten å ta med den delen som handler om kjærlighet og seksualitet, spør Hilde.
Knuser Knausgård
På bordet foran henne ligger ti av de første 165.000 eksemplarene av "Stormbyger". De fem neste bøkene i serien skal komme ut før jul, og Cappelen Damm opplyser at man sikter på et totalopplag på 250.000 eksemplarer for de seks bøkene til sammen.
Dette er opplagstall "vanlige" forfattere bare kan drømme om. Karl Ove Knausgårds bejublede og massivt omtalte "Min Kamp" kom bare ut i et førsteopplag på 8000 på norsk, og selv etter den enorme oppmerksomheten har totalopplaget så vidt passert 140.000 eksemplarer.
Kiosklitteraturen har et langt større publikum, og opererer også etter andre regler og normer. Det er for eksempel vanlig å dele ut de fleste eksemplarene av første bok gratis. Håpet er å fange leserne slik at de ikke klarer la være å kjøpe neste bok.
— Det er noe av det morsomme med å skrive i denne sjangeren. Du er nødt til å lage en skikkelig "cliffhanger" på slutten, flirer Hilde.
Var på viddene
Selv om forlaget satser stort, vil lesernes dom først bli synlig når andre bok kommer ut. Det er interessen for denne og oppfølgerne som avgjør Hildes videre forfatterkarriere.
— Jeg ser på dette som et svennestykke innenfor skriving, og jeg har lært en masse underveis. Det er noe helt annet å skrive en slik serie enn andre ting, og jeg liker helst å ha slutten klart for meg når jeg begynner. Flere ganger fikk jeg høre av forlaget at jeg var helt ute på viddene og måtte stramme inn, forteller hun.
Skrivingen har tatt rundt fem år å fullføre, etter at historien om Ingeborg hadde jobbet lenge i hodet hennes.
— Jeg hadde skrevet en del noveller, og så bodde jeg en periode på Vannøya i Nord-Troms hvor det gikk en del historier om Kvitnes-gården. Da kom jeg på ideen om å legge den dit. Jeg så også at historien min passet godt inn i serieformatet, sier Hilde.
Ting må skje
I likhet med mange hadde hun sine fordommer mot serieromaner før hun begynte.
— Jeg måtte lese en del for å sette meg inn i det, men jeg hadde jo tidlig lest de fleste Morgan Kane-bøkene. Det er slett ikke dårlig litteratur, sier hun.
Foruten kvinnelig hovedperson, mystiske menn og seksuelle undertoner, er det viktig i kiosklitteraturen at det skjer noe.
— Det er handlingsdrevet litteratur, og det er også viktig at det ikke blir for stort persongalleri. Det nytter ikke å trekke inn et helt Game of Thrones-galleri, sier hun.
Det er i Nord-Norge det leses mest kiosklitteratur, og det passer derfor godt at handlingen i bøkene er lagt til denne landsdelen.
— Men skal jeg skrive en ny slik serie vil jeg gjerne legge den til Sørlandet. Det har skjedd mye rart her også, sier Hilde.
Men før hun eventuelt går i gang med det skal altså noen tusen lesere vurdere evnene hennes til å skrive fengende.