KRISTIANSAND : Hun setter seg på huk, stryker over gravsteinen, snakker inni seg ved søsteren Simas grav. Om hva som har skjedd siden sist. Om den nye boka, hvor hun skriver om å forstå seg selv. Om å bryte ut av et arrangert ekteskap, og finne kjærligheten igjen.
— Det er tusen ting man skal ta et oppgjør med i livet, men å ha mot til å gjøre det, det er det viktigste. For å forstå min egen reise, mitt eget liv, måtte jeg først forstå mine foreldres historie, sier Loveleen Rihel Brenna.
Til Kristiansand som femåring
Hun kom til Kristiansand fra India som femåring, med søster, mor og far på ett rom med kokeplate. Familien bodde i samme hus som de andre indiske familiene som jobbet på Høie fabrikker.Senere skulle hun bli den første indiske jenta i byen som ble arrangert gift – og den første som ble skilt. Da NRK lagde et program om henne i 1986, fikk arrangert ekteskap et norsk ansikt. Og i Fædrelandsvennen sa hun: "Foreldre vet hva som er best for barna". Sju år seinere kom hun altså til sitt livs vendepunkt hvor hun tenkte: «Dette må jeg ut av».
— Jeg innså at livet mitt var mye mer verdt enn å være i en krenkende ramme. Jeg tenkte på hva jeg tillot å skje i mitt liv. Og det ble vendepunktet for meg, sier hun.
— Har du tenkt på hvor du hadde vært om du hadde blitt?
— Jeg vet hvor jeg hadde vært. Jeg hadde sannsynligvis vært i et miljø hvor jeg ikke hadde hatt mange betingelser rundt meg. Jeg hadde ikke vært så fri som nå. Altså, jeg hadde vært ei jente som snakket lite norsk, jeg ville vært hyggelig mot de fleste nordmenn, men hjemme bak lukkede dører ville jeg hatt negativ holdning til samfunnet. Det ville jeg ikke være en del av, sier hun.
Ba på diskotek.
Etter åtte år som leder av Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen (FUG), gikk hun nylig av. Nå er hun ute med boka "Min annerledeshet, min styrke". Hvor finner man røttene sine? I hudfarge, etnisitet og religion? Eller i kjønn, utdannelse og samfunnstilhørighet, spør hun. Er hun norsk, som sine venner? Eller indisk, som sine foreldre? På skolen følte hun seg annerledes. Indiske jenter oppdras til dydighet og synger ikke sangleker som «Under den hvite bro seiler en båt med to», eller har spå i papir med guttenavn og kyss, klapp og klem.
Da hun snek seg av gårde på diskotek, hvor folk røykte, drakk alkohol og klinte, ble det for mye for henne. Hun gjemte seg på do. Og ba.
— Jeg var så redd for å bli oppdaget. Egentlig hadde jeg lyst til å være del av ungdomsmiljøet i Kristiansand, men samtidig ville jeg ikke bli den som hadde blitt "for norsk", en som egentlig forsømmer sine dyder som kvinne ved å gå på diskotek, sier Brenna.
Hun forteller at innvandrermiljøet var lite, og dermed veldig gjennomsiktig.
— Og Kristiansand er også religiøst og litt lukket, så man kjenner seg igjen i litt av den tenkningen fra India. Jeg vet ikke om det er et pluss eller minus, men det er i alle fall mange likhetstrekk, sier hun.
Loveleen Rihel Brenna får stadig høre at hun er en sterk kvinne. Hun ble utstøtt fra det indiske miljøet da hun skilte seg fra det arrangerte ekteskapet, og hun hadde få norske kontakter. Hun var mor til to sønner og sto på bar bakke. Likevel ville hun finne sin egen vei.
— Men også de sterke har mange øyeblikk hvor man er svak. Man er hudløs i forhold til sine barn.
Tror på kjærligheten.
Under narkotikapolitiforeningens årlige konferanse står hun sammen med noen politifolk fra Kristiansand og legger merke til en kjekk mann som stirrer. Det er "superspaneren" Johnny Brenna, som hadde advart om at noe stort var på gang før NOKAS-ranet, og som levde på hemmelig adresse. Det var klaff, og de giftet seg i 2002. — Kjærlighet har så mange dimensjoner, den er mellom barn, ektefeller, venn, kollega, søsken. Men jeg tror kjærlighet er eksistensen, det vi lever av og for. Jeg har mye mer tro på kjærlighet enn mye annet. Når valget stod mellom religion, valgte jeg kjærlighet og nestekjærlighet foran hinduisme og kristendom, sier hun.
— Har du mistet troen på kjærligheten noen gang?
— Nei.
— Aldri?
— Nei. Mister du troen på kjærligheten, mister du troen på mennesket. På vår eksistens.
— Har du tvilt, da?
— Jeg har tvilt på kjærlighet i den relasjonen det gjelder, men jeg har aldri tvilt på kjærlighet som fenomen, sier hun. Kjapt. Og bestemt.
Etter å ha mistet søsteren, kommet seg gjennom en skilsmisse, blitt utstøtt, og både funnet kjærligheten og forsonet seg med foreldrene, har ikke synet på kjærligheten endret seg.
— Nei. Det har bare blitt forsterket. Det er vel... Man må være glad i og tro mot seg selv. Jo mer tro, jo lettere er det å elske en annen også. Når vi hakker og krenker andre, tror jeg det er uttrykk for mangel på kjærlighet. Når du har fokus på sjalusi, de destruktive kreftene, blir du liten. Det kan igjen gå utover din partner, ditt barn, noen du rett og slett forakter eller bruker masse negativ energi på, sier hun.
Lærte av motgangen.
Det er tusen ting man skal ta et oppgjør med i livet, men å ha mot til å gjøre det, det er det viktigste. For å forstå min egen reise, mitt eget liv, måtte jeg først forstå mine foreldres historie
Heller ikke terroren som skjedde 22. juli orker hun å bruke negativ energi på. Hun var i tre begravelser. Det kom tett innpå livet hennes. Hun prøver å la være se på nyhetene når det handler om 22. juli. Hun vil heller snakke med venner som ble berørt.
— Jeg følte en avmakt. Skal vi bli sinte på hatet som sprer seg fordi man representerer en annerledeshet, en annen religion? Hva var hatet mot, mot ungdommen vår eller fordi vi skaper samfunn med likeverd? Om det er dét man hater, kan man i alle fall ikke snakke om norsk kultur og kristendom, sier hun.
Og snakker om hvilken nasjonal katastrofe Utøya var. En tragedie som rammet oss alle.
— Men det må være beintøft å være foreldre, eller ektefelle, for dem som gikk bort, og så skal alle ha et eierforhold til dødsfallene. Det har jeg tenkt mye på. Tenk om noen skulle ha ment noe om min søsters bortgang, sier hun.
Ghandi som lederstjerne
Mahatma Gandhi har hjulpet henne gjennom mye motgang, somr én av hennes store lederstjerner.
— Det er mange "gandhier" i verden. Heldigvis. Vi møter dem hele tiden, vi må bare lete. De kan være hvem som helst, det kan være deg, noen på et seminar, i en vennekrets, som bærer de verdiene, sier Brenna.
Kjærlighet har så mange dimensjoner, den er mellom barn, ektefeller, venn, kollega, søsken. Men jeg tror kjærlighet er eksistensen, det vi lever av og for
Selv har hun møtt mange. Sist i Wyoming i USA, da hun ble plukket ut av den Amerikanske stat til tre ukers ledelsesopplæring. I løpet av de ukene ble hun invitert av Hillary Clinton og Michelle Obama på en prisutdelingsseremoni. Hun ble sittende og snakke med en av kvinnene til langt på natt, tre kvelder på rad.
— Denne kvinnen lever med drapstrusler, men likevel tror hun på å utdanne kvinner, slik at de kan klare seg økonomisk. En sånn person gjør inntrykk, og jeg bærer henne med meg i lang tid fremover.
— Hva har du selv lært av å stå aleine?
— Hvor mange mennesker som er fanget i destruktive kulturer, og hvor få som har mot til å forandre den. Og jeg lærte om menneskets iboende kraft, vårt potensial. Om man har gode veiledere, kan det gjøre en stor forskjell. Men er også alltid fare for å møte dem som marinerer din elendighet. Man må ha blikk for hva slags støtte man ønsker. Vil man gå lenger ned i grøfta, eller løfte blikket opp og frem?
"Min annerledeshet, min styrke" er ikke en selvbiografi. Det hadde blitt for dystert, mener hun.
— Om jeg hadde skrevet om mitt liv, så hadde det blitt en mørkere bok i den fasen da jeg skilte meg. Men det er ikke dét som er interessant. Jeg vil fortelle om grep som kan gjøres. Om veiskiller. Om at hvert valg har en pris. Det gjelder å tørre å velge det som er i samsvar med dine verdier, sier hun.
Lei av hat.
Om jeg hadde skrevet om mitt liv, så hadde det blitt en mørkere bok i den fasen da jeg skilte meg. Men det er ikke dét som er interessant. Jeg vil fortelle om grep som kan gjøres
I følge henne, har hennes annerledeshet blitt hennes identitet, hennes styrke og hennes normaltilstand. Hun kaster ikke bort tida med å se bakover.
— Det jeg jobber med, er i søsteren min sin ånd. Den dagen jeg utfordrer psykiatrien i Norge, er dagen jeg virkelig føler jeg bidrar til å skape et bedre samfunn. Vi har veldig dårlig vern av mennesker som er psykisk syke. Når jeg begynner med det, så vil jeg føle at jeg er på rett spor, sier hun.
Søsteren Sima, som døde for tre år siden, er ofte i tankene hennes. En gang i uka, på vei til jobb, er hun innom gravplassen for å besøke graven.
— Ja, jeg tenker på henne hele tiden. Det er derfor jeg har kalt selskapet mitt Seema. Det gir mening. Drivkraften, det å støtte kvinner, det samfunnsengasjementet har alltid vært der. Men det blir enda sterkere når jeg gjør det i hennes ånd, sier hun.
Integreringsdebatten
Selv håper hun at boka om hennes eget liv, kan føre til et annet syn på integreringsdebatten.
— Det sykeste jeg hører er "nå skal vi ha en tøffere innvandringsdebatt." Jeg har bodd her i 40 år, hvilke innvandrere snakker man om? Snakk heller om sosialisering. Mange av de som krever at innvandrere skal bli best integrert, er de som krenker dem mest.
Hun nesten roper det ut:
— Ta dere sammen!
— Etter 40 år i landet blir du fortsatt irritert?
— Ja! Det er fremdeles fokus på forskjeller. Hallo, vis meg to mennesker som er helt like. Mange bruker altfor mye tid på å hate andre. Det har man ikke tid til, livet er ikke så langt.