KRISTIANSAND: Det fins ingen snarveier til frihet, synger Pete Seeger i "My Rainbow Race", sangen Lillebjørn Nilsen gjorde om til "Barn av regnbuen" i 1973. Seeger skrev den seks år tidligere, på et tidspunkt da verden var i opprør. Spesielt hans egen verden. Den amerikanske. Så Seeger protesterte. Ikke ved å brenne ned bygninger, gå til angrep på noen, drepe. Men stille og tålmodig, med noen ukompliserte ord, en akustisk gitar og en stemme som var verd å lytte til.

Jan-Frantzen-NETT.png

Med et enkelt budskap. Uten snarveier. Anders Behring Breivik har tatt alle tenkelige og utenkelige snarveier for å få frem sitt budskap. Og mener Nilsens versjon av Seegers klassiker hjernevasker norske skoleelever. Hans egen oppfatning av frihet er å være segregert fra de som er annerledes enn ham selv. Dessverre for Breivik, når døren blir låst bak ham i kveld, slik den vil bli det hver kveld, for alltid, er Nilsens hymne blitt sunget av tusenvis av nordmenn i protest mot alt han tror på.

På dagens musikklister kan man observere en rekke eksempler på hvor intetsigende musikk kan være. Seegers klassiker er et eksempel på det stikk motsatte. Og beskjeden hans er like dyp som den er enkel. Dyp fordi den går til hjertet av det menneskelige. Og enkel av samme grunn. Den handler om én planet, én jord, én himmel, ett folk. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Står bak originalen: Pete Seeger. Foto: Scanpix

Breiviks budskap, derimot, er like primitivt som det er brutalt. Han vil rangere menneskers rett til den ene planeten, himmelen, jorda. Ved hjelp av det aller mest banale som fins. Landegrenser, hudfarge og religion.

Og han vil skrike budskapet sitt. Rope. Bruke vold. Hate. Hengi seg til det dyriske, og fortrenge det menneskelige.

Men en sang er mer effektiv enn et skrik. Ord er mer effektivt enn vold. Og "Barn av regnbuen" er så elementær og så human at den bruker to minutter på å kle av Anders Behring Breivik, og absolutt alt han står for. Det er naturligvis derfor han hater den så inderlig.