Dette albumet er som høsten selv. Det blåser sterkt. Det regner. Det er trist, og årstiden kan være fæl. Det klarner opp nå og da. Det fine lyset er betagende.

Hjemme blafrer stearinlysene trygt i stua. Det er kveld. Mørkt ute. Et ullteppe. Du lytter til Tenderleaves. Ikke i ørepropper, men via et ålreit stereoanlegg. Først kommer den grandiose "Come" med sin ubetalelige crescendo mot slutten. Det høres ut som om vokalist Even Øygarden konkurrerer med Matthew Bellamy i Muse om å eie den mest storslåtte og mest pompøse stemmen her i verden. Litt slik er det også på "Save Our Souls".

Dette er med andre ord tidvis langt unna det som Even Øygarden og Geir Kongshaug leverte med det oppsiktsvekkende og herlige debutalbumet. Men her er nakne partier som gjør dem gjenkjennelig fra sist. Dermed sitter også dynamikken som den skal, og som gjør dette til en musikkreise med elementer fra klassisk og orkestrert musikk. og som føres inn i en autoritær, tiltaende og forlokkende popsfære. Hør bare hvor Tenderleaves gjør låten som Keane ikke er i stand til å lage lenger, nemlig den pianodrevne og deilige ”Fools Will Try”.Tenderleaves hvisket sist. På debutalbumet. Med noen vokale ovasjoner og fete arrangementer nå og da. Du kunne likevel nesten høre de tandre bladene falle ned til bakken. Eller som Nick Drake sa det; "Five Leaves Left".

Det gjorde godt å høre på dem da. Nå er det mer drama, mer kraft. Offensivt. Blått. Større. Svært. Det fungerer veldig godt det også. Kanskje enda bedre.

Og alt er gjort med en inderlighet som du enten melder pass til og ikke vil være med på, eller så er du med for fullt og blir helt fortapt. Det er der undertegnede er. I sistnevnte kategori.

tenderleaves.jpg