Siderhusreglene. USA 1999. Regi: Lasse Hallstrøm etter John Irvings roman.
Skuespillere: Tobey Maguire. Charlize Theron. Michael Caine.
Når en har lest, grundig lest, John Irvings roman "Siderhusreglene", føles Lasse Hallstrøms filmutgave et hakk for mild og vakker. En har ingen tunge innvendinger mot film: Den har en robust moral, ingen småligheter gjenspeiles her, den er overbærende mot menneskene, den er forståelsesfull, den har vakre bilder, riktignok på grensen til det plakataktige, og den forteller, dypest sett, om at en må reise ut for å finne hjem. Men det er bare de ytre trekk som er John Irvings. Her er lite av John Irvings spesielle, nesten barokke atmosfære. Her er ingenting av hans mange bisarrheter. Her er lite av forsvaret for abort, som kan leses ut av Irvings roman. Det er Homer Wells som er hovedfiguren i "Siderhusreglene". Han vokser opp på et barnehjem i staten Maine. Han vokser opp under det svært utradisjonelle, men varmhjertede formynderskapet til barnehjemsbestyreren og abortlegen Wilbur Larch. Da han befinner seg i landskapet mellom tenåring og voksen, reiser han vekk fra barnehjemmet, for å prøve ut sine muligheter og for å teste Livet, nærmest. Igjen: Dette er svært sympatisk, det tiltaler en, det føles tankevekkende uten å uroe en, det beveger en uten å oppskake en. Regien er klar, rolig, utført med rene strøk, om du skjønner. Skuespillerne er dyktige, og selvfølgelig vil en fremholde unge Tobey Maguire, har han fine, varsomme kvaliteter som gjør at han vil markere seg sterkt i Amerikas filmverdenen i årene fremover — sann mine ord! Men faktisk så sitter veteranen Michael Caines tolkning av den kloke, garvede barnehjemsbestyreren langt heftigere i sinnet. Caine leverer et portrett som viser at den 66-årige Caine fremdeles kan sine ting, slik en gammel pokerspiller kan spille skjorta og innbilskheten av langt yngre krefter. Ikke et vondt ord om denne filmen, neida, men det beste med den, faktisk, er at en blir minnet om at romanen finnes på Kristiansand Folkebibliotek.