”Röd” kommer et stykke bak i rekken av alle de gode platene Kent har gitt ut. Det skyldes først og fremst at Jocke Berg og de andre i bandet denne gangen ikke har maktet å skrive et så sterkt låtmateriale som de har skjemt oss bort med tidligere. I tillegg er en del av de pågående og overdimensjonerte syntharrangementene for dominerende.
Likevel er her som vanlig mye dramatikk og puls, og er du Kent-fan er dette langt fra noe krisealbum. ”Hjärta” holder bra Kent-standard. Det samme gjør den suggerende ”Svarta linjer” og førstesingelen ”Töntarna”. De smører til tider for tykt på med syntheffekter a la Depeche Mode. Men Kent er Kent. De er Nordens største rockeband. Den posisjonen klarer de ikke å ødelegge med ”Röd”. De beholder sin autoritet. Men vi hører hvor mye bedre det kan låte når bandet holder seg unna synthene, slik som på første halvdel av ”Ensamheten”.
Rune Slyngstad
