Black gives way to blue. (EMI)
Se for deg at dette hadde vært et debutalbum. Da hadde neppe særlig mange brydd seg. Men det er selvsagt i utgangspunktet en begivenhet at Alice in Chains gir ut sitt første album siden 1995. Den avdøde vokalisten Layne Staley har blitt erstattet av en langt mindre signatursterk stemme med William DuVall. Han synger selvsagt bra, men mangler identiteten og særpreget som gjorde Alice in Chains til et sterkt rockeband for 15-20 år siden. Stilmessig er de ikke så pågående og tøffe som før. Her er noen blytunge riff som sitter, slik som på «A looking in view». Metallica gjør dette mye bedre. Albumet har faktisk en overvekt av «snille» og tidvis anonyme låter. Og merkelig nok har de leid inn Elton John som pianist på tittelkuttet. Totalt sett er dette ålreit håndverksmessig, men den store gløden og de gode låtene mangler.