Forfatter: Philip Kerr
Oversatt fra engelsk av: Rune Larsstuvold, MNO
Forlag: Pegasus
Skotske Philip Kerrs berømte Berlin Noir-trilogi, som er blitt oversatt til norsk gjennom det siste halvannet året, ble skrevet omkring 1990. Trilogien har solide kriminalintriger i bunn. Men romanene hans er mer, de brer seg lenger ut og lodder et hakk dypere. De er faktisk å se på som en form for historieskrivning, og de maler et miljø som virker like ekte som kulde, fukt eller frykt. Dessuten besitter Kerr en konsis evne til å tegne sine personer med ét, presist hogg. Og han har humor – en bister, melankolsk humor.
Berlin Noir-trilogiens bakteppe er Tyskland før og etter 2. verdenskrig. Denne siste boken utspiller seg i året 1948. Vår mann, Bernhard Günther, er kommet helskinnet gjennom krigen og har tatt opp igjen sin profesjon som privatdetektiv. Han har problemer med det daglige utkomme, som de fleste tyskere har, og han har problemer i ekteskapet. Berlin er sønderbombet, og spenningen mellom Sovjetunionen og vestmaktene er voksende.
Günther får et oppdrag: Å oppklare et mord på en amerikansk offiser i Wien. Han skal oppdage at han er gått inn i et røverreir av gamle nazitopper og russiske og amerikanske agenter av usentimentalt kaliber.
Philip Kerrs språk har en barsk eleganse. Men: De mange metaforene er både hans styrke og hans svakhet. Iblant utvider de øyeblikksvirkningen på en helt lysende måte, andre ganger føles de som bisarre vedheng. Som en påfuglhale på en jakthund. Men som helhet: Suveren!
