— Det er en form for teater som går brutalt til verks. Det gås imot den vestlige sentimentaliteten, og det brukes voldsomme virkemidler, sier Lars Øyno, regissør ved Grusomhetens teater i Oslo.
Det voldsomme og «grusomme» i denne sammenhengen er den franske dramatikeren og regissøren Antonin Artauds filosofi om å angripe publikums sanser for å hente frem fortrengte følelser i folks underbevissthet. Et opprør mot passivitet og overdrevent føleri.
Grusomhetens teater fikk nylig Osloprisen, som deles ut av Natt&Dag, for «årets scenekunst» for Ibsen-stykket «Svanhild». I sentrum av begivenhetene: Kristiansander Miguel Steinsland.
— Jeg er åpen i sinnet og liker å teste ut grensene mine. Da jeg begynte her var jeg skrekkslagen, men det må man tåle - og gjøre det likevel, sier Steinsland, som spiller rollen som Falk i stykket.
Jazz
Ved nedre del av Akerselva, noen meter forbi Kulturkirken Jakob, ligger Hausmania. Et fargerikt kulturhus som ligner et bittelite stykke Berlin midt i den norske hovedstaden. I bakgården finner vi Grusomhetens teater, som Lars Øyno startet allerede i 1992, og flyttet til dette bygget ti år senere. Øyno er en autoritet når det gjelder Antonin Artauds tilnærming til teater. Det handler om å oppnå en drømmende tilstand. Det handler om ekstrem presisjon, ro og beherskelse, og en sterk målbevissthet. Og det handler om musikalitet.
— Formen er hentet mer fra jazzen enn fra teateret, forklarer Øyno.
— Det er et teaterkonsept som er fysisk, nesten metafysisk. Man tar i bruk kroppen. Det er teater med sansenes språk, mer enn den dialogbaserte tradisjonen som er vanlig i vestlig teater. Intensjonen er å ta konfliktene som ligger i kroppen vår, gå dypere inn i dem, synliggjøre dem - og kanskje til og med helbrede dem, sier regissøren.
Takknemlig
Steinsland sier han var fascinert av Grusomhetens teater allerede da han gikk på Katedralskolen i Kristiansand. Etter hvert var det musikken og Christianssand Ensemble som tok overhånd, helt til Øyno ringte jula 2008, i forbindelse med et annet Ibsen-stykke, «Fjeldfuglen»
— Jeg er utrolig takknemlig for at skjebnen bragte meg til Lars, sier Steinsland.
— Jeg opplevde det nesten som en renselse å jobbe på denne måten. Man må slippe hele det analytiske verktøyet man har lært seg og la seg styre av kroppens impulser - ikke hjernens. Det er veldig vanskelig, men en utrolig god følelse når man får det til, forklarer sørlendingen.
Øyno sier Steinsland har vært avgjørende for teaterets suksess de siste årene.
— Folk spør meg hvordan skuespillerne greier å holde sånn fokus i to timer. Det har med åpent sinn å gjøre, å ikke være forutinntatt, å være villig til å gi seg hen. Så fins det noen som har et medfødt talent, som han der, sier regissøren, og peker i retning Steinsland.
— Det er slående og underlig å observere. De har det bare. De er i kontakt med den forståelsen alt dette dreier seg om.
Kilden
Henrik Ibsen fullførte aldri «Svanhild», det ble i stedet til «Kjærlighetens komedie» i 1862. Dermed hadde heller aldri stykket blitt gjort på teater, før Grusomhetens teater hadde urpremiere i fjor. Hittil har de satt det opp seksten ganger, og i juli tar de forestillingen inn i Operaen i Oslo.
Steinsland sier han aldri har hatt et sterkt forhold til Ibsen. Før nå.
— På skolen ble det presentert på en måte som gjorde det forutsigbart. Uten kraft. Jeg kjenner en helt annen kraft nå. Han tar fatt i noen mekanismer som vi ikke kommer bort fra. Som kampen mellom kjønnene, kampen om makt, kampen mot naturen, sier Steinsland.
Han har nå et ønske om å ta stykket til hjembyen.
— Det hadde vært veldig moro å treffe publikum på min egen hjemmebane. Jeg synes tiden er overmoden for en invitasjon derfra, oppfordrer han.
— Vi skal i Operaen og vi skal til Gøteborg, hvorfor ikke til Kilden? Dette er et spesielt sted som har fått en sentral plass i norsk teater, og med en kristiansander på laget. De burde ta mot oss med åpne armer, sier Steinsland.