En arbeidsoppgave «ekspanderer til å fylle den tiden som er til disposisjon» lyder Parkinsons mest kjente lov, men det departementale byråkratiet synes styrt av sterkere krefter. Der tar visst arbeidsoppgavene dobbelt så lang tid, og er de ikke løst da heller, finnes det alltid en konsulent til en urimelig penge. Saken er i alle fall at departementene vokser og vokser, mens effektiviteten målt i ferdigbehandlede saker minker og minker, skriver Eivind Tesaker i sine opptegnelser fra en pult et sted nede i Kulturdepartementets byråkrati. Men se til Sverige og Danmark, begge har større befolkning, men færre ansatte i departementene.
Tesaker har utvilsomt mange gode poenger, der han tar for seg farsotten New Public Management, omstillings — og omorganiseringsprosesser med mer, men det hadde vært interessant å vite om vi er størst på alle forvaltningsnivåene. En godt fungerende velferdsstat er avhengig av et betydelig byråkrati hvis alle skal ha de tjenester vi forventer, men det må selvsagt være effektivt.
Det er mulig vi har et ekstra stort og ineffektivt byråkrati på grunn av år med oljeinntekter, som Tesaker mener. I så fall kan det nok slanket når tidene blir magrere, slik det skjedde i Danmark.
Alvorligere er Tesakers påstand om en utbredt redsel mot å påpeke feil. Bare de som er på god fot med sjefen, tør si fra om mangler og problemer, skriver han. Da han selv skrev en kritisk aviskronikk, ble han bedt om å slutte. Redsel for åpenhet, i praksis reell ytringsfrihet, synes å være et problem i forvaltningen på alle nivåer.
Om byråkratiet er for stort, må være en fortløpende vurdering av den politiske ledelsen, men kravet til åpenhet i alle ledd må være ufravikelig. Sjefer som ikke kan tåle kritikk og åpne prosesser, bør finne seg noe annet å gjøre. Men, ifølge Tesakers logikk, vil nok den utfordringen løses med en ny omorganisering og noen nye stillinger. For å sitere Parkinson igjen: Byråkrati er å mangfoldiggjøre problemene ved å ansette flere embetsmenn.